Vandreutstillingen «Det snakker vi ikke om – Familiehemmeligheter etter krigen» vises hos Flekkefjord museum fra 30. mars til 1. juni 2023. Utstillingen handler om hvordan andre verdenskrig fremdeles er med på å forme folks oppfatning av seg selv, sin familiehistorie og identitet, snart 80 år etter krigens slutt. Knapt noen annen femårsperiode i norsk historie har satt så dype spor i folks bevissthet som den tyske okkupasjonen 1940-1945.
Åpningstid utstillingen t.o.m. 27. mai 2023: Lørdager kl. 13-16.
Lokalhistorisk utstilling er også åpen. (Gratis inngang)
30/3: Utstillingsåpning og Jan Jørg Tomstad «Min fars kamp under og etter krigen» (utsolgt)
I utstillingsperioden blir det arrangert flere historiekvelder:
13/4 og 25/5: Jan Jørg Tomstad «Min fars kamp under og etter krigen»
I foredraget «Min fars kamp under og etter krigen» deler Jan Jørg historien om sin far, Gunvald Tomstad. Hans bakgrunn og oppvekst. Om hans motivasjon for å gå inn i en motstands- og etterretningsgruppe, fra å være pasifist til å gjøre en farefull innsats under krigen. Hvordan det å utad være en forhatt nazist som en del av motstandskampen, hadde store kostnader. Ikke bare for ham, men også hele hans familien etter krigen. (utsolgt)
20/4: Eivind Stø: CHEESE og andre flekkefjæringer i Storbritannia under krigen – I samarbeid med Flekkefjord Historielag.
Foredraget tok for seg den innsatsen som flyktninger fra distriktet var involvert etter at de forlot byen under krigen. Noen flyktet for å slutte seg til de norske styrkene i Storbritannia. Andre flyktet fordi de var ettersøkt av Gestapo. Stø vil beskrive flyktningrutene som foregikk i flere etapper. Noen i båt over Nordsjøen, andre på tog og buss til Sverige. I Storbritannia møtte flyktningene en grundig sikkerhetsgradering, før de ble satt til de oppgavene som det var behov for, og hvor de kunne gjøre en innsats. Noen kom tilbake til Norge som SOE-agenter i krigens siste fase.
Foredraget bygger på boka «Uten å nøle», utgitt av Eivind Stø og Haakon Smedsvig Hanssen i 2020. Eivind Stø er sjøl fra Flekkefjord og er magister i statsvitenskap fra UiO i 1972, med politisk historie og økonomi som støttefag. Han var tilknyttet valgprosjektet til Henry Valen på 1970-tallet og har vært forskningssjef på SIFO, Statens institutt for forbruksforskning de siste 20 åra av sitt yrkesaktive liv, før han gikk av med pensjon i 2015.
27/4:«Sommerbarna: Tyske barn i Flekkefjord etter krigen» med Dan Dyrlig Daatland
Det historiske fenomenet vi gjerne kaller sommerbarn/forsoningsbarn (også andre navn har blitt brukt) vil handler om:
– transport og bosetting av flere tusen tyske barn til opphold i norske hjem i årene etter at krigen var slutt
– henting fra utbombete og ødelagte bomiljøer
– barna ofte i dårlig helsemessig tilstand
– i en periode kort etter tysk okkupasjon av norske steder
– i en periode hvor norske soldater var i en slags okkupant-rollen (Tysklandsbrigaden)
Det handler også om å svare på spørsmål som:
– hvorfor tar man imot et flyktningbarn?
– hvordan blir barnet tatt imot i sin nye familie?
– hvordan reagerer barnet på sin nye situasjon?
– Hva var det av kontakt mellom norsk og tysk familie under oppholdet?
– hva slags mer varig kontakt er det eventuelt blitt?
Ved siden av å gi et mer generelt bakteppe, blir det presentert lokale familier i Flekkefjordsdistriktet og deres flyktningebarn. Lokale aviser og interjuer (samtaler) med familiemedlemmer danner grunnlaget for det lokale stoffet. Det mer generelle bildet er hentet fra det lille som er gjort av forskning, men er også fra mer rikholdige innslag i dagspresse og TV særlig de siste årene.
Barna som kom de første årene (til midt på 1950-tallet) var svært unge og preget av matmangel i et utbombet Tyskland. Seinere ble helsetilstanden bedret, og barna som kom var også noe eldre. Oppholdet var til vanlig tre måneder, men i noen tilfeller ble oppholdet forlenget eller gjentatt seinere.
Det ble knyttet sterke bånd mellom barn og deres norske familier. Men det var også utfordringer og strev med tilpassing. For de fleste ble det med det ene oppholdet. Det var også hensikten til dem som organiserte det hele nasjonalt. For andre ble det flere opphold, og også med eksempler på varig kontakt helt fram til i dag. De lokale hjelperne gjorde en stor innsats. De var i hovedsak organisert i den nystiftede organisasjonen Redd Barna. Den hadde arbeidet for barn i nød som hovedinteresse.
4/5: «Drumtochty Castle – den norske eksilskolen i Skottland under andre verdenskrig» med Ragnhild Bie
Ragnhild Bie er historiker og ansatt som konservator ved D/S Hestmanden og har krigsseilerhistorie og andre verdenskrig som sitt spesialområde. Foredraget «Drumtochty Castle – den norske eksilskolen i Skottland under andre verdenskrig» omhandler de norske barnas opplevelse som flyktninger i et fremmed land, og hvilken betydning skolen hadde.
I 1942 kjøpte den norske eksilregjeringen et slott i Skottland, Drumtochty Castle, til bruk som kostskole for om lag 70 norske flyktningbarn mellom 6 og 15 år. Barna hadde først opplevd okkupasjon, så en dramatisk flukt over havet før ankomst Storbritannia. Der opplevde de tyske bomberegn over britiske byer før de ble sendt bort, vekk fra sine foreldre og søsken, for å gå på kostskolen i Skottland. Hvilken rolle fikk skolen i deres liv? Hvilken agenda hadde den norske eksilregjering for å etablere denne skolen, hvilken agenda hadde andre aktører for å bidra og hva førte det til?
Gratis inngang med årskort
Med Vest-Agder-museets årskort får du gratis inngang på Flekkefjord museum og de fleste av museets andre 11 avdelinger. Bestill årskortet her eller kjøp det på museet.
Skoleklasser
Skoleklasser og andre grupper er velkommen til å besøke utstillingen i ukedager og lese og lytte selv. Ta kontakt for mer informasjon. Utstillingsperiode: 30. mars til 1. juni 2023.
Om utstillingen
Langtidsvirkninger av krigen
Mellom 1940 og 1945 ble hundretusenvis av tyske soldater beordret til Norge for å okkupere et land med en befolkning på knappe 3 millioner mennesker. Norge var det tysk-okkuperte landet som hadde flest tyske soldater per innbygger. I løpet av de fem årene krigen varte, møtte tyskerne det norske lokalsamfunnet på ulike måter. De rekrutterte politiske sympatisører, og de straffet sine motstandere hardt og brutalt. De ansatte nordmenn for å bygge militære anlegg eller veier, og de ble forelsket i norske jenter og giftet seg med dem. Da okkupasjonen var slutt i 1945, forlot tyskerne Norge. Men de hadde satt merker etter seg. Fremdeles strever mange med langtidsvirkningene av det som skjedde under krigen. I noen familier er det den dag i dag, to til tre generasjoner senere, utfordrende å snakke om hva som skjedde.
21 personlige historier
I 2020 gikk Vest-Agder-museet åpent ut og spurte om noen ville dele sin historie med oss. Vi fikk blant annet historier om kvinner som hadde et forhold til en tysk soldat, deres barn og barnebarn, etterkommere av NS-medlemmer og etterkommere av motstandsfolk som satt i tysk fangenskap – uten å oppnå anerkjennelse etter krigen. Flere historier vitner om traumatiske hendelser, under og etter krigen, som har satt tydelige spor i familiene. 21 av informantene har gitt oss lov til å gjenfortelle historiene, de fleste under løfte om anonymitet.
Vandreutstillingen presenterer de 21 beretningene. Mange historier handler om skam, ensomhet og – kanskje mest av alt – om hemmelighold. Disse temaene vil danne grunnlaget for formidlingen når museet inviterer skoleklasser på besøk.
Utstillingskatalog
Det er laget en katalog til utstillingen. Der er alle de personlige historiene samlet. Publikasjonen er på norsk og engelsk og kan kjøpes på Flekkefjord museum eller i nettbutikken vår her: Det snakker vi ikke om – Familiehemmeligheter etter krigen.
