I disse dager jobbes det på Kristiansand museum med utstillingen «Det sanselige 1700-tallet». Før utstillingen kan åpnes, må det gjøres en del arbeid på gjenstandene som skal stilles ut. De rengjøres, og i flere tilfeller må de repareres. Også deler av gjenstandene som publikum vanligvis ikke ser…
Tekst og foto: Simon Mawdsley
På bildet ser vi baksiden av et Louis seize-speil fra slutten av 1700-tallet. 
Speilet er relativt stort, og som alle speil av denne størrelsen fra denne perioden, er også dette laget av to mindre plater som er satt sammen til én stor. Grunnen til dette, var at man med teknikken som ble brukt på denne tiden, ikke hadde mulighet til å lage store glassplater.
Selve speilet var laget ved å legge glassplaten på et lag av tinnfolie med et lag kvikksølv i mellom. Mesteparten av kvikksølvet rant av, men et tynt lag ble igjen som en kjemisk blanding eller amalgam som fikk lov å tørke sakte i flere måneder. Denne prosessen var i bruk fra ca. 1500-1900. Fra 1840-tallet ble sølvnitrat tatt i bruk i stedet for kvikksølv/ tinn, noe som gjorde produksjonen mye enklere og mindre giftig både for brukere og håndverkere.
Detaljene om kvikksølvprosessen kan blant annet leses om i Diderot’s Encyclopédie fra 1751. Her beskrives den giftige prosessen, som kunne bruke opp mot 50kg/m2 kvikksølv.
Når man rengjør et så gammelt speil, må man være svært forsiktig. Overflaten av kvikksølv/tinn er ustabil, kvikksølv fordamper sakte og kan sige ut av speilet og samle seg som små kvikksølvdråper i bunnen av speilrammen. Når man rengjør gamle speil, må man alltid bruke støvsuger i kombinasjon med en myk pensel. Man må børste mot støvsugeren for å unngå tap av sølvlaget. Det er viktig å bruke støvmaske og hansker for å unngå kontakt med kvikksølv. Hvis man kan, er det lurt å gjøre jobben utendørs en finværsdag. Når rengjøringen er ferdig, skal speilglasset sikres i rammen ved hjelp av nye beslag før bakplaten igjen kan monteres – og speilet er klart for utstillingen sammen med tilhørende konsollbord.
