Både i friluftsmuseet og i våre magasiner har vi mange flotte ovner og ovnsplater. I forbindelse med gjennomgang og registrering av ovner på museet har vi funnet mange flotte ovnsskatter både fra lokale jernverk og fra noen litt lenger borte. Historien om ildstedet er en viktig del av byggeskikkhistorien. Overgangen fra åre til peis og senere til jernovn bidro til endring av bolighuset og også hvordan mennesker omgås hverandre i samme hus.
Jernovner har vært i bruk i Norge siden 1400-tallet. Jernovnene kom opprinnelig til Norge fra Tyskland og den første tiden var det stort sett importerte ovner. Senere ble det startet jernverk i Norge som blant andre ting også produserte ovner. En foreløpig gjennomgang viser at alle ovnene på Kristiansand museum er produsert på norske jernverk.
Overgangen fra åpent ildsted til peis kom før jernovnen. Denne overgangen gjorde mye med hvordan huset ble utformet. Det åpne ildstedet, åren, la begrensninger for hvordan et hus skulle se ut. For at røyken skulle gå ut av huset var det en åpning i taket kalt ljore. En slik årestue hadde kun en etasje, ingen vinduer, alle møbler var plassert rundt veggen siden åren var i midten og dekor innvendig var stort sett utskjæringer da røyken og soten la seg på vegger og inventar.
Ved overgangen til peisen endret husets utforming seg. Røyken ble stort sett ledet ut gjennom pipen og det var dermed mulig å ha vinduer og dekorere med maling innvending. Huset kunne også bygges større, med flere piper og flere etasjer. Det var mulig å koble flere ildsteder på samme skorstein, noe som la til rette for å varme opp i flere rom på samme tid. Familien behøvde ikke lenger oppholde seg i samme rom. Det må ha vært en stor overgang fra den mørke årestua til en lys stue med peis og vinduer.
Først på 1600- og 1700-tallet ble det vanligere å installere jernovner i norske hjem. Den eldste bevarte norske jernovnen er fra 1632. De velstående var tidligere ute med å kjøpe jernovner, men langs sørlandskysten var det flere med god økonomi og det var kortere vei til flere av de store norske jernverkene. Fra å fyre i åpen peis var det en stor overgang til å fyre i jernovn. Dette særlig siden støpejernsovner bevarer og magasinerer varmen langt mer enn peisen som stort sett kun varmer ved strålevarme. Ett problem var det riktignok med den moderne jernovnen, ildstedet var helt lukket og ga derfor ikke lys slik som peisen og åren. Det ble derfor et større behov for andre typer lyskilder i huset.
Kristiansand museum har ovner fra flere jernverk i Norge. Det var mulig skaffe seg ovner fra jernverk som var et stykke unna, men lettest var det så klart å kjøpe lokalt. Det har vært flere lokale verk som Næs i Tvedestrand, Oddernæs Værksted (senere Christiansand Mek. Værksted/KMV) i Kristiansand, Mandals verksted i Mandal, Havstad jernstøberi i Arendal, Guldringdalens Jernstøberi i Mandal, Froland verk og Egelands verk i Gjerstad. Ovnen på det øverste bildet kan være en ovn fra Næs, tegnet i 1809, sannsynligvis er det en kopi fra Frolands verk.
