Korpsmusikk og jernbane – sånn umiddelbart tenker man ikke at informasjon om disse to temaene dukker opp i samme arkiv Men som det visere seg gang på gang, arkiv kan inneholde både det man leter etter og det man ikke visste man leitet etter.
Tekst: Konservator Thorunn Lunde
I arkivet etter Setesdalsbanen dukket det opp et skriv som var sendt fra Norges Statsbaners styrelse og mottaker var driftsbestyrerne ved jernbanens distrikter [1]. Skrivet var datert 7. september 1908 og refererte til en avtale som var inngått mellom Forsvaret og Jernbanen.
«Lyd fra militærkorps er forbundet med ulemper for ansatte ved jernbanen»
I skrivet kan man lese at det hadde vært diverse uheldige episoder på jernbanestasjoner hvor lyd fra militære korps hadde vært «forbundet med ulemper for jernbanebetjeningen». Dessverre var disse episodene ikke nærmere beskrevet. Men som vi kommer tilbake til, det er flere muligheter for hva som kan ha gått galt.
På grunn av disse uheldige episodene, var det inngått enighet mellom Statsbanene og Forsvaret om at det var «forbudt for militære avdelinger «at la musiken spille indenfor en jernbanestations område» uten at det på forhånd var innhentet tillatelse fra stasjonsmesteren eller annen høyere jernbanemyndighet. Det var også forbudt «at benytte signaler, som kan forveksles med jernbanen (f.eks. pipesignaler».»[2]
Forsvarets korps
Korps var en gang en viktig del av forsvaret, i den norske hærordningen av 1810 skulle et hvert regiment ha seks (h)oboister og en hornblåser. Fra 1817 skulle hver infanteribrigade ha 19 musikere, og fra 1880 var antallet økt til 23[3]. Kristiansand var en av fem byer som i årene 1817-18 fikk eget brigademusikkorps.
Men bruk av musikk og lyd i forsvaret har lang historie. Helt tilbake til antikken og videre fram mot moderne tid, har det vært en forståelse for at lyd og musikk både kunne støtte opp om militære ordre og være motiverende for soldatene, samtidig som lyd og musikk kunne virke skremmende og demoralisere fienden[4].
De uheldige episoder som var bakgrunn for at militære korps ikke lenger kunne uanmeldt spille på jernbanestasjonene, fordi lyd fra militære korps hadde skapt problemer for jernbanens egne folk, hadde trolig en sammenheng med hvordan togfører eller stasjonsmester ga beskjed til lokomotivfører i forbindelse med fremføring av tog. Den gang som i dag ble det brukt signalfløyter for å gi slike beskjeder. I dag brukes det i tillegg håndsignal sammen med flagg, mens på den tiden var det kun fløytesignal og håndsignal uten flagg som ble brukt[5].
Det var derfor en reel mulighet for at misforståelser kunne oppstå. For jeg må jo innrømme at min første tanke var at forbudet hadde en sammenheng med en langvarig frustrasjon hos stasjonspersonalet over militære som kom flokk og følge, spilte høyt og lenge i forkant av ankomster og avreiser, i tillegg til at disse seansene sikkert trakk en del skuelystne som IKKE skulle reise med toget.
Til tross for forbudet om å spille på jernbanens områder uten forhåndstillatelse fra stasjonsmesteren, var jernbanen selv glad i musikkorps. Narvik var først ute med å etabler et Jernbanens Musikkorps i 1907, deretter fikk Drammen et jernbanekorps i 1921, Oslo i 1937 og Stavanger og Bergen i henholdsvis 1953 og 1952[6].
Her følger transkriberingen av skrivet:
Til underreting meddeles at kommanderende general ifølge beskrivelse fra Generalstaben av 19. ds.-under19. aug 1908 har tilskrevet Armeens avdelinger saaledes:
«Da det har vist sig, at det undertiden har voldt forstyrrelse, at militæravdelinger har latt sine musikkorpser afspille paa og ved jernbanestationer under ind- og utlasting av militære avdelinger, likesom det ogsaa har været forbundet med ulemper for jernbanebetjeningen, at der på stationerne ved saadanne anledninger har været anvendt militære pipesignaler, bestemer kommanderende general efter henstillen fra Norsk Hovedjernbane, at det er forbudt for militære avdelinger at la musiken spille indenfor en jernbanestations omraade, uten at avdelingen forinden har indhentet stationsmesterens eller høiere jernbanemyndighets samtykke, likesom det ogsaa forbydes indenfor en jernbanestation omraade at benytte signaler, som kan forveksles med jernbanens (f.eks.pipesignaler).»
Paa styrelsens vegne»
Man finner ikke alltid det man leter etter.
Slik endte denne historien, et besøk på statsarkivet for å lete i arkivet etter Setesdalsbanen ble en anledning til både å se nærmere på historien til militære korps, jernbanens utvikling av sikkerhetstjenesten og historien til jernbanens musikkorps, og det i selveste korpsmåneden mai og i tillegg like før sesongen for museumsjernbanen Setesdalsbanen «blåses» i gang. Årets rutetider for Setesdalsbanen kan du finne her.
Kilder:
- Nettsiden til Forsvarets musikk
- Arkivet etter NSB
- Store Norske Leksikon på nett
- Nettsiden til norsk Jernbanemusikkforbund
- Wikipedia
- Driftsbestyrer v/ Setesdalsbanen; Stian Bergum
Foto:
- TV-Agder
- Statsarkivet /Agderbilder
- Anita Nilsen
[1] På det tidspunktet brevet ble skrevet, var det 9 distrikt rundt om i landet. Hovedstyret var den sentrale administrasjonen og deretter var landets statsbanerstrekninger delt inn i distrikter med hver sin distriktsbestyrer som øverste leder. (Wikipedia https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_Statsbaner)
[2] Brev fra Norges Statsbaner Styrelsen til driftsbestyreren i Kristiansand distrikt, dater 7.9 1908 (Statsarkivet)
[3] Store Norske leksikon «Militærmusikk» https://snl.no/milit%C3%A6rmusikk#-Historikk 11052018
[4] Fra Forsvarets side om historien til forsvarets musikk https://forsvaret.no/kultur/musikk/historikk 11052018
[5] Epost fra driftsbestyrer Stian Aa. Bergum (11.05.2018) som henviser til Lærebok for sikkerhetstjeneste fra 1911 s 21-22 https://www.nb.no/items/9c523917ecedc27b83c40f16e3c8e91a (11.05.2018)
[6] Informasjon hentet inn via hjemmesiden til Norsk Jernbanemusikkforbund http://www.jmk.no/forbund/hjem (14.05.18)
