Julefeiring innebærer mange ulike skikker, og mange skikker kommer fra førkristen tid. Her er julehilsen fra Tingvatn Fornminnepark.
Vi trenger ikke nødvendigvis være tilknyttet en religion for å verdsette julen og for å kjenne på julefølelsen. Og for mange historieinteresserte er det spennende å se hvordan årtusener med historie, tro og håp, blir vevd sammen under denne midtvintersfeiringen.
Julen har eldgamle tradisjoner her nord. Lenge før man hadde hørt om Kvitekrist, var julen en høytid man feiret. I det følgende kan du lese hvordan mange av fortidens tradisjoner fortsatt er en del av vår hverdag. Kanskje er det slikt at det er nå vi trenger jul mer en noensinne.
Tekst: Samuel Høiland.
Jul – en lysfest i mørket
Julefeiringen kan knyttes sammen til mørket og at solen nesten blir borte. Det var akkurat som om menneskene fryktet at solen skulle forsvinne for alltid. Dette måtte forhindres gjennom julefeiringen med alt sitt lys og farger, sang og bråk. I en tid før vår, som var preget av tro på det vi ikke kan se, på krefter som påvirket menneskenes liv og skjebner, så var det visse tider hvor grensen mellom vår verden og den andre ble mindre. Midvintersolvervet rundt den 21. desember var en slik dag (datoen har noe avvik i forhold til ulike kalendersystemer).
Soltilbedelse var sentral i eldre tider, noe arkeologiske funn viser. Helt tilbake til bronsealderen finner vi helleristninger i Norden som forestiller solen, for ikke å nevne den kjente solvognen fra Trundholm i Danmark. Det virker som at fortidens mennesker fryktet at solen en gang skulle bli borte for alltid. Den greske historikeren Prokopios forteller på 500-tallet om en folkestamme langt mot nord, i det grekerne kalte for Thule, som var livredde for at solen ikke skulle snu ved vintersolverv. Derfor sendte de en person opp på fjellet som skulle se når solen hadde snudd. Da dette mennesket kom tilbake med de gode nyhetene ble det duket til en stor fest i mørket.[1]
Vi vet nå at på 530-tallet forsvant solen i to år, antagelig på grunn av et vulkanutbrudd. Med andre ord var frykten for Fimbulvinter reell.[2]
Siden den gamle midtvintersfeiringen, både i Romerriket, og her nord var tilknyttet lysets og solens tilbakevendelse og gjenfødelse, så var det ikke vanskelig for jesusbarnet å komme inn og ta plass i feiringen. Jesus sier jo «jeg er verdens lys». Dermed gikk nye og gamle tradisjoner sammen og lever fortsatt side om side i julefeiringen.
En typisk julefeiring
Hvordan så en typisk julefeiring ut i det gamle bondesamfunnet? Det var masse arbeid som måtte gjøres. Nå var årets innhøsting over, alt av dyr var slaktet og maten var laget. Til julaften skulle huset være skinnende reint. Huset skulle også pyntes med lys og grønne kvister som einer. Den eviggrønne busken symboliserte at livet vender tilbake. Det var vanlig at barn og voksne sov sammen i stua på julaften. Det var båret inn gylden halm i stua som alle lå på. Halmen gav beskyttelse til både mennesker og dyr og vernet mot uhell. Man laget også figurer og julepynt av den hellige halmen, slik som julebukker. Julenatten var farlig, derfor var det best å sove i det samme rommet. Sengene stod tomme for de levende på julenatten, for på denne natten fikk man besøk av forfedrene og de måtte ha en plass å hvile.[3] Som beskyttelse mot mørket var det vanlig å la et stort talglys brenne gjennom julenatta på stuebordet. Dette var det store, hellige julelyset.[4]
Tidlig om morgenen stod de voksne opp, og det ble delt ut lefseklinger til frokost. Her i de indre bygder var det glosteik og lefser som var hovedretten på julaften. Til dessert spiste man grøt, og hadde man ekstra råd var det risgrøt som var den beste og fineste desserten.
En av de gamle tradisjonene som overlevde i århundrer var det å drikke jul. Juleøl har blitt brygget i mange tusen år. Alt i gulatingsloven ble det lovfestet å brygge juleøl og det vanket bøter for den som ikke brygget. Tradisjonen med å brygge juleøl og tomtebrygg har overlevd helt til våre dager, men det var langt alvorligere i det gamle bondesamfunnet. Det ble sett på som en skam å ikke ha nok øl til jul.
Det å samles til mat og drikke var vanlig også før. Slik forteller Ola Tobias Handeland:
«I jula pleide de å sitte mye sammen i julegjestebud på hver gard. Med det samme de var samle om morgenen skulle en av de holde andakt, og det ble lest opp en tekst som burde høre til den dagen. Etterpå skulle de ha mat og brennevin. Noen ganger var der de som mumlet om at teksten ble noe lang, det ble så lenge til de fikk vin, men alle lot sitte inne så lenge andakten varte. Når det var gjort så tok de til med drikking og slåssing, etter som de fant på det.»[5]
Det var også vanlig å skyte jula inn. Nils Haugland forteller: «I kveldinga om jolaften fann unggutane fram dei gamle munnladningsbørser og gjekk ikring og skaut jola inn så eldspruten stod og vindusrutene klirra.»[6] Man trodde at bråk og skrål holdt de vonde kreftene på avstand. Alle visste at hvis en traff på et magisk vesen, som et troll eller ei hulder, så kunne du gjøre dem maktesløse med å kaste en metallgjenstand over hodet på dem. Da ble de bundet til jorden og man hadde dem i sin makt. Å kaste en kniv, en sølvgjenstand, eller senere, å skyte med et gevær ut i luften var dermed en god forsikring mot slike krefter.
Fjøsnissen og andre fantastiske vesener
Flere setter enda julegrøt på låven til fjøsnissen. Fjøsnissen er også en av disse skikkelsene som har overlevd i århundrer. Nissen er med på lasset. Nissen er en hjelper på gården, en god ånd som det er viktig å holde seg inne med. Religionsforskere mener at nissen er en overlevelse av en eldre forfedredyrkelse. I gammel tid var det vanlig å re opp hedersplassen i huset til forfedrene på julaften, men med kristendommens inntog ble dette sett ned på. De gamle ofringene fortsette man med uansett, både i skjul og halvoffentlig. I tillegg til å sette ut grøt på låven ofret man også mat og øl til hellige tun-trær eller på gravhauger. Olav Skår fra Eiken fortalte i 1935 det følgende:
«I haugen ovanfor husi våre trudde dei at det budde underjordsfolk. Uppå haugen er det enno ei hola som dei tømde full av øl kvar jolaften til deim. Segni seier at det eingong kom ruslande ut ein liten gut med raud toppluva utor haugen og inn i kjøkkenet. Men då kom mor ut og ropa: “Min spirevipp, min spirevip!” Guten sprang då ut og vart burte.»[7]
Både fjøsnissen, de underjordiske og hulderfolk er overleveringer fra en eldre førkristen tro som levde parallelt i nordmenns trosverden i flere århundrer. Etter hvert kom det også forklaringer som gav disse overnaturlige vesenene en plass i en kristen verdensoppfatning. Det følgende er en fortelling fra Eiken:
Vårherre var ein dag på vitjing hjå Eva. Ho hadde då att ein heil krull med born. Fleire av borni var svarte og ufjelga. Andre var uppstelte og velflidde. Eva totte leidt at Vårherre skulde sjå dei borni som ikkje var fjelga – og ho sende dei burt medan Vårherre var på vitjing. Vårherre spurde då um Eva ikkje hadde fleire born å syna fram. Ho svara nei. Då sa Vårherre: «Dei borni du ikkje idag vil syna fram skal heller aldri koma fram i dagen.» Ætti deira vart underjordiske.[8]
Troen på underjordiske, nisser og hulderfolk har alltid eksister i folks livsverden. De kan hjelpe og ødelegge, velsigne og forbanne. Verden er magisk, og ved juletider er denne magien på det sterkeste.
Å se inn i framtiden
På grunn av denne magien var julaften en kveld hvor framtiden din kunne bli åpenbart. Men helt ufarlig var det ikke.
Folk bruka før i tidi å sitja oppe natti til joledagen. Det kalla dei å sitja i jolestolen. Då fekk dei sjå kven dei skulde verte gifte med. Den som freista dette, måtte vera åleine, men ljoset kunde han lata brenna. På bordet vart sette tri glas, eit med brennevin, eit med øl og eit med vatn. På slaget 12 kom so kjærasten. Drakk han av brennevinsglaset vart dei rike, drakk han av ølet vart dei so dei greidde seg, men drakk han av vatnet vart dei fatige. Vart dei ikkje gifte, kom der inn ei likkista.
Ein gut sat eingong i jolestolen. Klokka 12 kom der inn ei gjenta og drakk av vatnet. Då sa guten: «’Dette skal aldri verta noko.» Men dei vart gifte likevel. Fattige vart dei og.
Ein anen gut sat eingong i jolestolen. Klokka 12 kom der tvo fæle smellar. Han tenkte med seg sjølv at dette var kje noko å verta redd av. Men om eit bil vart det ei forferdeleg dundring, døri gjekk op og likkista kom inn. Då vart han so redd at han for avstad ut or stova. Han vart ikkje gift.
Vilde ei gjenta gjerne vita kven ho vart gift med, skulde ho ta med seg tvora med grauten på når ho var ferdig med jolegrauten og gå tri gonger rundt ei badsto.» “Badasto» er eit hus dei bruka å tur ka korn i. Ho skulde gå bakover heile vegen. Då skulde han koma og slikka grauten av tvora. Ei gjenta gjorde dette, og han som ho sidan vart gift med, kom og slikka av tvora.[9]
Tegn på feighet og død
Det var også andre tegn man kunne se etter for å spå framtiden. Halmen man hadde båret inn i stua ville avsløre skjebnen til de som bodde i huset. En kalte det for å se om det bodde feige folk i huset. Feig betydde i denne konteksten ikke det vi i dag mener, men om en person snart skulle dø. Det var den originale betydningen av ordet feig, å være dødsens.
Kom tvo halmstrå til å verta liggjande over kvarandre soleis at det vart ein kross, kom ein av folki der til å døy. Låg den største strået oppå vart det eit vakse menneske, men låg den minste strået oppå vart det eit barn som døydde. Sprang ein or treskorne sine om jolaftanskvelden og dei vende med terne mot døri var han feig den som åtte dei.
Om jolaftanskvelden kunde dei få greida på om nokon i huset var feig. Ein skulde ta ein silkeklut og ha for andlitet, og so sjå inn i stova gjenom vindauga medan dei sat og åt jolegrauten. Var der då nokon som var feig, var han hovudlaus. Truleg var det kje noko moro for den som skulde gjera det.[10]
Um nyttårsmorgonen, når dei sløkte lampa, såg dei alltid etter kva veg røyken for. Gjekk han mot døri, kom einkva av husfolki til å døy det året.[11]
På samme viset var det med kornet. Første juledag leita barn etter korn under bordet i stua.
Fann dei havrekorn skulle det bli eit heller dårleg år. Fann dei byggkorn ville det bli eit medels år, men høvde det at dei fann eit kveitekorn, så blei det eit godt år.[12]
Det var også vanlig å bake ei såkalt såkake. Dette var et hellig brød som stod framme hele julen, bakt av det siste kornet fra åkeren. Man trodde at kraften fra det siste kornet var spesielt sterkt. Smulene fra såkaken ble samlet og strødd utover åkeren sammen med såkornet på våren. På den måten ble kraften og fruktbarheten tilbakeført til åkeren for det neste året.[13]
Åsgårdsreia
Dette med juleølet var som sagt meget viktig for å feire jul, men ølet stod ikke bare trygt på gården, og passet man ikke på kunne det gå riktig ille.
Når ølet vart ferdig, kunde dei venta Åsgårdsreien. Stundom kom dei ein av dagane fyre jol, men helst var dei ventande ein av joledagane.
Åsgårdsrien var ei mengd med folk og skrømt som kom køyrande. Dei køyrde frå gard til gard. Når hestane vart trøytte for dei inn i fjøsi, og der sette dei ned dei trøytte hestane, og tok dei kvilde i staden. Kvar Joledagsmorgon når husbonden kom ut i fjøset stod hesten so sveitt at det rauk av han. Folk trudde difor at hestane hadde vore med og køyrt i Åskorsreidi um natti. På denne måten hadde dei alltid hestar som var raske til å springa.
Likeeins fór dei i kjellaren hjå folk og tok øl. Dersom folk ikkje vilde missa alt ølet måtte dei setja ein kross på dunkane. Gjorde dei dette hadde ikkje Åsgårdsreien makt til å ta det. Sume stader laga dei kross på alle dunkane, men då vart åsgårdsreien sinna og folket på garden kunde då venta ei eller onnor ulukka. Andre stader sette dei ølet ut på tunet. Gjore dei dette, høyrde dei ingen ting til reien.
På Grostøl budde ein gamal mann som heitte Pål. Han hadde sett kross på alle dunkane sine. Åsgårdsreien vart då sinna. Dei tok Pål med seg i sleden og køyrde han langt avstad. Han ansa ingen ting før han vakna i ei djup hola, der hadde dei, kasta han av. Då vart Pål redd, so sidan sette han alltid ut øl, når Åsgårdsreien var ventande.
Ein mann som budde på Åvitsland vilde gjerne sjå Åskoreidi. Han kleiv oppå hustaket og løynde seg i røyken frå skorsteinspipa. Han høyrde ei skramling og høyrde dei sa namnet på eine hesten, men brått vart han rykt ned av taket og hamna på hesteryggen og avstad bar det i tannande fart. Då mannen kom til seg att langt um lenge, var han komen til Kvålsrøys, om lag 2 mil frå heimen. Og mannen måtte då traske og gå den lange vegen heim att.[14]
Det er antatt at tradisjonen vår med å kle seg ut og gå julebukk var en dramatisering av åsgårdsreia og en måte å beskytte seg mot den på.[15]
Eventyr i mørket
I tillegg kjenner vi til fantastiske fortellinger fra dalen som vitner om viktigheten av jul og beskyttelsen mot det vonde. I tillegg var nok slike skumle fortellinger god underholdning inne i den varme og lyse stua på den mørke vinternatten.
Då svartedauden kom til Hægebostad og Eiken var det tvo av brudlaupsfolki, Tor og Tora, som rømde inn på Torshei og var der i sju år. Ein gong dei hadde gløymt kor lenge det var att til jol, skulde Tora gå heim til næraste garden og spyrja. Då ho kom under Krobufjellet, ropte det ut or fjellet: «Deka, deka Tora! Dagan er tri, og nettan’ er tvo til jola! » Og då snudde ho.
Jolafta skulde Tor heim ein snartur. Da han kom til Mielhaugen, stod heile haugen på gullstolpar. Han høyrde spel og bråk, og ein mann kom ut og fortalde at underjordsfolket heldt brudlaup. Han vilde at Tor skulde koma inn og smaka paa brudlampsmaten; men det torde ikkje Tor. Då kom mannen att med eit sylvhorn,og vilde skjenka Tor. Han laut ta mot hornet; men istaden for å drikka, tømde han det ned bakanfor seg. Det råka hesten på lendi, og sveid av håri. Då vart Tor so sinna at han tok med seg sylv hornet, og reid avstad so fort han vann. Underjordsmannen for etter han. Men då dei kom til Homstøl, reid Tor gjenom ein åker som hadde vore rug i. Då laut han snu, og Tor vart berga. Sylv hornet skal no vera i Fjotland.[16]
I dette sagnet hører vi igjen flere elementer vi alt har berørt, blant annet kornets og åkerens beskyttende kraft mot overnaturlige vesener.
Atterskinnet og atterljomen
Flere sider av gamle juletradisjoner og tro tilknyttet julen er nå løftet frem, uten å berøre alle. Vi håper dere har funnet dette like fascinerende og magisk som oss.
Til slutt tar vi opp Nils Hauglands tanker om julefeiringen fra da han var liten gutt på 1800-tallet.
«I jola blei hus og heim og folket sjølv som omskapt i det indre som det ytre. Då skulle alt vera reint og fint, og om jolaften skei det av kvitskura veggar og golv, og det glima og glitra i blankpussa kopar og eldgamalt og heilagt arvesylv. Og rosemålinga på dører og senger og skåp lyste i alle regnbogens farger og skapte joleglans og jolestemning. I eldhuset lyste åreelden og i stovene talgljosa og kasta trolske skuggar over alt det ljose og reine. Og på veggane hang joletavelene. Det var bilæte av alle slags rare fuglar og dyr, av keisarar og pavar, og skuldlause kjettarer, mosegrodde kyrkjefedrar og livnande, sprettande akrobatar, linedansarar o. a. Desse joletavlene hadde lege på kistebotnen året rundt og venta på jola og kunne vere eldgamle, men like nye og gilde og velkomne var dei kvar jol. Og over det heielt låg mystikken, eventyrdåmen, atterskinet og atterljomen frå dei mange hundradåra. Og just dette strenge omsynet til at tradisjonanae blei haldne oppe var det som gav jola farge og glede.
[…]
I jola var dølene rauste både når det galdt matt og drikke. Var det ein eller anna som fekk hug på ei rus i jola, så gjekk han berre rundt på «husbesøk», som dei kalla det og blei traktert over alt. Dølene ville ha det hugnadsamt i jola, og gløyma striden for tilværet. Helga skulle vera løn for alt strevet og slitet deira.»[17]
Fra oss på Tingvatn, til alle dere der hjemme: God jul alle sammen!
Du kan også høre Audhild Kvåle og Samuel Høiland lese opp teksten i denne Facebook videoen.
Les mer:
1. Rage (2020) Når solen snur.
2. Amundsen (2018) Fimbulvinteren er ikke en myte.
3. Bø et al. (2020) Jul (SNL).
4, 6, 12, 17 Breilid (1971) Agder i segn og soge. VI : Ei segn- og sogebygd. Utg. M. Breilid. Kristiansand.
5, 7, 8, 9, 10, 11, 14, 16, Agder Historielag (1935) Bidrag til Agders Historie. XVIII. «Agder Tidend»s prentverk. Kristiansand S.
13, 15 Næss (2016) Bakgrunn: Ti juleskikker med eldgamle røtter.
