Kvinne, 74 år: Dette er en historie om et menneske som i 30 år ble behandlet som en psykiatrisk pasient; ble tvangsinnlagt, medisinert til sløvhet, ble umyndiggjort, fratatt sin eiendom, fratatt et liv, fordi man ikke oppdaget at hun egentlig hadde en betennelse i øreregionen, en betennelse som i årenes løp spiste opp og ødela det indre området rundt øret og hørselen.
Fordi man ikke fant ut hva som feilte henne, ble hun utredet og fikk stadig flere medisiner og institusjonsopphold. Først i 2006, 64 år gammel, fikk hun den siste operasjonen som førte til at hun ble frisk. I dag bruker hun ingen medikamenter, utover noen mot vanlige somatiske sykdommer, som høyt blodtrykk.
Jeg vokste opp i ei bygd på Sørlandet like etter krigen. Det var en fin oppvekst. Jeg var ei livlig jente, gjorde det godt på skolen, trivdes og hadde lett for å få venner. Etter hvert flyttet jeg til byen og traff han som senere skulle bli mannen min. Vi giftet oss og fikk to barn. Jeg stelte hjemme, lagde mat, hadde barnebursdager og inviterte gjester. Samtidig hadde jeg en deltidsjobb om kveldene. Mannen min tok kveldsstellet hjemme. Han var en hjemmets mann. En ordentlig kjekk mann.
Det var et fint liv, men etter en tid fikk jeg konstatert høy senkning, noe som kunne tyde på betennelse i kroppen. I perioder kunne jeg være litt ute av form, uten å være ordentlig syk. Jeg ble rådet til å søke om hjelp og ble lagt inn på en institusjon, en nerveklinkikk, for en kort periode.
Jeg hadde ikke selv bedt om å bli lagt inn og fikk egentlig ikke noen hjelp. Jeg bare satt der. Heldigvis kom jeg snart hjem, men det var minner vonde nok.
Og det hadde sådd en spire av usikkerhet i hjemmet vårt. Det begynte å bli litt vanskelig mellom mannen min og meg. Han tok meg for mer syk enn jeg var, trolig på grunn av oppholdet på klinikken. Han begynte å si: «Du må ta deg sammen».
Jeg visste ikke selv hva som var i veien med meg. Jeg kunne være litt trøtt og nedstemt, men ikke så mye mer enn normalt. Plagene, kombinert med en stadig økende mistro fra mannen min, førte til at jeg frivillig søkte om hjelp fra klinikken et par ganger.
Så en sommerdag ble jeg lagt inn, uten at jeg hadde bedt om det, uten legeerklæring, på akutten. Jeg sa nei. Jeg ville ikke inn. Det var lite menneskelig kontakt på institusjonen. Jeg fikk bare piller og sprøyter.
En tante av meg kom på besøk, og hun kjente meg ikke igjen. Hun spurte noen på vakta: «Hva har skjedd med henne? Jeg er ikke vant til å se henne på denne måten.” De svarte at de ikke visste. ”Vi har ikke gitt for mye medisin, vi».
Og barna mine ble nektet å treffe meg. De var nesten voksne på det tidspunktet. Jeg ble jo sterkt medisinert og sløvet ned.
Jeg ble plassert på et lite rom med en divan under to vinduer, sammen med to eldre kvinner med bleieskift. Jeg var selv i slutten av 40-åra. Der ble jeg i over fem år.
Mannen min og jeg ble separert, og jeg forlangte deling av boet vårt. Det ble tatt hånd om av en advokat. Jeg ville ha bolig, så jeg kjøpte en leilighet. Jeg var fremdeles på institusjon, men gardiner og møbler var på plass, og leiligheten var kontant betalt. Det var også litt penger igjen på kontoen. Men jeg fikk aldri flyttet inn. Uten at de ga verken meg eller min familie beskjed, skulle jeg overflyttes til en annen institusjon, utenfor kommunen.
Jeg ble plassert på et lite rom med en divan under to vinduer, sammen med to eldre kvinner med bleieskift. Jeg var selv i slutten av 40-åra. Der ble jeg i over fem år. Jeg kunne ikke komme ut. Lite ble fortalt.
Jeg ble bare satt på piller og ble veldig sløv. Det var utprøving av ulike medisiner, fordi de ikke hadde noen diagnose på meg. Jeg var fram og tilbake på sykehuset og tok prøver. Det var ikke leger og fagpersoner med. Jeg begynte å gå på en underlig måte, likevel var det ingen lege som så på meg. Det var et sted for oppbevaring, ikke behandling.
I løpet av de fem årene hadde jeg ikke fem øre i hånda. Skulle jeg ha noe, måtte det gå gjennom daglig leder. Jeg husker jeg skulle i barnedåp til det første barnebarnet mitt. Jeg måtte ha nytt antrekk. Det kom ei god barndomsvenninne på besøk. «Jeg skal bli med deg og kjøpe tøy», sa hun. Jeg fortalte det til daglig leder, men hun sa: «Nei, det får du ikke. Jeg skal bli med deg».
Så står hun der i butikken og legger ut om kroppen min, om størrelse, bredde og høyde. Det var nedverdigende.
Jeg var i begynnelsen av 50-årene da jeg kom jeg ut og fikk plass i en boenhet for folk som skulle ut i det fri. Da oppdaget jeg at leiligheten min var borte vekk. Møblene var også borte. Men jeg var bare så glad for å komme ut at jeg tenkte jeg ville ta det seinere. Jeg fikk kjøpt meg en leilighet. Da jeg kom dit, livnet jeg til. Tilsynslegen der halverte medisinbruken min allerede under første legebesøk. Jeg var så happy. Ordnet opp alt, kunne lage mat selv, holde reint selv. Jeg var på byen og traff gamle venner, og de kom på besøk.
Etter hvert oppsøkte jeg lege for å sjekke ørene mine. Endelig kom jeg til en øre-nese-hals-spesialist. Det viste seg at jeg hadde betennelse i det indre øret. Betennelsen hadde spredt seg til tinningbeina, slik at ørebeinet var spist opp. Jeg gikk gjennom flere operasjoner i løpet av syv år og fikk blant annet beinimplantat, fordi hørselen var skadet. Det var som jeg ble 50 kg lettere første dagen etter operasjonen. Denne betennelsen hadde jeg hatt i ca. 30 år! Det var den som hadde forårsaket problemene mine, lidelsene som aldri var blitt diagnostisert. Jeg hadde fått sterke medisiner for sju forskjellige sykdommer jeg aldri hadde hatt, og vært innestengt på institusjon. Og så var det øret det var noe i veien med! I dag tar jeg ingen medikamenter, foruten medisiner for blodtrykk og kolesterol.
Så tok jeg å ta tak i den økonomiske situasjonen og kontaktet advokat. Under oppholdet på institusjonen hadde jeg blitt satt under formynderskap og hadde fått en hjelpeverge. Jeg var blitt umyndiggjort, uten at jeg selv var klar over det.
Men jeg fikk ingenting tilbake av eiendom og eiendeler, ikke fem øre. Jeg ble snarere påført ytterligere utgifter og ble pålagt å betale saksomkostninger.
Alle årene jeg var på den institusjonen hadde jeg ikke hatt ei krone i hånda. Etter tre måneder på sykehus, betaler du, men dagpenger skal du beholde. Daglig leder tok seg av pengene mine. Hjelpevergen styrte høyrentekontoen min. De forvaltet bort eiendelene og leiligheten min. Jeg fikk bevis i retten for at leiligheten jeg hadde kjøpt, ble solgt med tap. Inventaret var gitt til et loppemarked. Kontrollkommisjonen for psykisk helsevern sendte brev om hva jeg hadde tapt i kroner og øre av midlene som var på kontoen. De mente det var hjemmel for at jeg burde få tilbake det som var fratatt meg.
Men jeg fikk ingenting tilbake av eiendom og eiendeler, ikke fem øre. Jeg ble snarere påført ytterligere utgifter og ble pålagt å betale saksomkostninger. Staten tok, etter mye om og men, heldigvis den regningen. Så fikk jeg litt over 100.000 kroner i erstatning for en lammelse som følge av skade under en av operasjonene. Men hva var det, i forhold til hele leiligheten, med møbler, gardiner, sengetøy og dyner? Heldigvis hadde jeg snakket med banken. Jeg hadde fått et kommunalt lån til den andre leiligheten. Det lånet måtte betales ut, og det kunne jeg gjøre gjennom en arv jeg hadde fått. Jeg tjente litt på salget av leiligheten. Og fikk lån hos banken. De hadde sett hvem jeg var og visste de kunne stole på meg. Jeg kjøpte meg en helt ny leilighet. Møbler fant jeg på loppemarked og garasjesalg, og så kjøpte jeg litt nytt, men ikke mye. Trygda var jo ikke så høy.
Jeg hadde ikke mye å leve av. Jeg skulle jo ha mat. Men jeg er oppvokst i krigsåra. Jeg er vant til å leve nøkternt og være forsiktig, blant annet med tøyet. Jeg skilte mellom arbeidstøy og fintøy og levde etter mottoet: Ta vare på det du har. Det har hjulpet meg.
Da jeg kom ut, hadde jeg høy skatt i forhold til trygdeinntekten. Jeg hadde ikke mye å leve av. Jeg skulle jo ha mat. Men jeg er oppvokst i krigsåra. Jeg er vant til å leve nøkternt og være forsiktig, blant annet med tøyet. Jeg skilte mellom arbeidstøy og fintøy og levde etter mottoet: Ta vare på det du har. Det har hjulpet meg. Hadde jeg ikke hatt dette grunnlaget fra jeg var barn, hadde det kanskje ikke gått så bra.
Det har gått seg til, med hjelp av min egen stå-på-vilje. Jeg har det godt i dag, men arrene er der fremdeles. De dukker opp.
Skaden må jeg leve med. Det var betennelsen i øret som var årsaken hele veien. De andre erfaringene har jeg strevd fælt med å bearbeide og legge bak meg. Jeg har gått på seminarer og har jobbet med å kaste det bak min rygg. Jeg bærer på mange traumer som jeg fortsatt jobber med. Det er tøft. Du får aldri kastet det helt bort. Det kommer tilbake om igjen og om igjen. Det ligger der hver dag. Du prøver å glemme det og leve så normalt du kan og komme deg framover.
Jeg har fått innblikk i systemet og samfunnet. Den perioden jeg var borte, hadde jeg ikke fjernsyn, jeg lå på enerom. Jeg føler meg som en professor nå, i forhold til den gangen. Om jeg ble aldri så skjev i ansiktet og mistet håret, har jeg stått på. Jeg måtte bare finne en metode for å få de vonde minnene og erfaringene vekk. Og se framover.
Det må ha skjedd en feilvurdering et eller annet sted. Du skal jo ikke komme ut fra et sykehusopphold, som også viser seg å være tvang, med økonomisk tap! Det er ikke dagens samfunns rett.
Så hva som har skjedd, vet ikke jeg.
Vil du lese flere intervjuer? Se www.vestagdermuseet.no/fattigdom
