Gjengesti bru, også kjent som «Knuden», fylte 100 år i 2023. Her forteller Siggen Høyland historien om dette ikoniske veiprosjektet.
Tekst: Siggen Høyland
Først litt historikk om hvordan broen tvang seg frem i historien
De første veiene mellom Mandal og Kristiansand var rideveier som var ryddet i skogen. De skulle være så brede at en rytter kunne ri med sitt spyd på tvers av hesteryggen. På grunn av vanskelig terreng gikk de på nordre side av Trysfjorden, over heiene nord for Systad og krysset over Røyseland for å finne retningen videre mot Mandal.
Står vi i dag på Gjengesti bro så kan vi se 4 senere bygde veier for å ta seg frem mellom de to nevnte byer, Mandal og Kristiansand.
- Vestlanske hovedvei (Postveien åpnet i 1806)
- Riksvei 40 (Knuden åpnet i 1923)
- E 39 (Fyllingen mellom Knudeheia og Døle bro, åpnet 1969)
- E 39 (Nye motorveien åpnet i 2023)
Vestlanske Hovedvei
Denne ble bygget med hjelp av håndmakt, stubbebrytere og trillebår. Da bygget man veien på enkleste måte uten store masseforflyttinger. Resultatet var bratte bakker og ferje over Trysfjorden. Utviklingen fra hest til hest og kjerre begynte da man måtte transportere masser i gruvene på Kongsberg. Da bestemte myndighetene at de ville ha en kjerrevei fra Kristiania (Oslo) til Stavanger for hurtigere transport av tropper og post. Her ble igjen Trysfjorden problemet. En bratt bakke ned til Holmen – ferge over fjorden – og en bratt bakke opp Ospedalen for å finne retningen videre gjennom Dyredalen. Skysstasjonene på Lunde i Søgne, og på Vatne drev da mye av transporten på strekningen. En brevpakke brukte den gang ca. en uke herfra til Stavanger, og man syntes utviklingen var fantastisk.
Denne veien var i bruk fra 1806 til 1923.
Riksvei 40
I 1867 fikk vi hjelp av en svenske som satte fart på utviklingen. Alfred Nobel fant opp dynamitten. En stor utbygging av landet ble satt i gang – bare avbrutt av kriger og manglende bevilgninger. Utallige veier med bratte bakker ble flatet ut. Sørlandsbanen (jernbanen fra Oslo til Stavanger) ble vedtatt utbygget. Bergverksfolk fra Tyskland gjorde sitt inntog i norske gruver, rallare fra Sverige og norske anleggsslusker bygget jernbane og vei. Nå ble det mulig å passere Trysfjorden uten ferge og bratte bakker. Man kunne sprenge vei i Holmenheia og på skrå ned til Try, og unngå Ospedalen ved å legge veien rundt Try opp til Knuden. Men her kom problemet!
Når man skulle ned fra Knudeheia mot Døle bro ville det bli en bratt bakke. Den kunne unngås ved å løfte vegen i en stor fylling forbi Mjåvann. Dette krevde mye masse og transport og ville bli svært omfattende med den gangs dagens utstyr.
I Geiranger var det laget en knute på vegen for å gjøre den lenger for på den måten å unngå den bratte bakken. Den fikk navnet Knuten og ble åpnet allerede i 1882.
Ideen om å bygge tilsvarende løsning ble akseptert av veimyndighetene. Navnet ble Knuden med d- slik som det skal sies med ekte sørlandsdialekt.
Her var også det som skulle til fra naturen sin side:
1. Lagdelt fjell for bryting av steinblokker.
2. Vann til spyling av borehull og det hygieniske.
3. Skog til forskaling av buen under Gjengesti Bro
4. Sjøveis transport til Try
Pengene ble bevilget og rallare og slusk gjorde sitt inntog. Enpikkerne begynte med sin feisel og sitt minebor. Man måtte lage hull i fjellet for å få plassert dynamitten hensiktsmessig for å utnytte dynamittens sprengkraft. Når hullet ble litt dypere slik at man kunne holde mineboret lettere i rett posisjon overtok en snuer. To mann kunne da slå på boret med hver sin tyngre slegge. Snueren vred boret litt etter hvert slag slik at det ikke satte seg fast. Borkakset ble pumpet opp av hullet ved å fylle det med vann, for så å pumpe det opp med å heve og senke boret. Dette var det snueren som måtte passe på.
For å unngå steinsplinter og vann skulle sprute i øynene ble det laget en pute av flettet lyng og mose som mineboret gikk igjennom. Denne fikk navnet «kusen». Vernebriller var jo ikke oppfunnet enda. Mange skader med knuste fingre og dynamitt som gikk av i utvider har nok forekommet, men det sier ikke historiene noe om.
Tre meter på en dag
På en arbeidsdag kunne en mann minere opp mot 3 meter hull. Etter å ha fått løsnet blokker fra fjellet skulle disse deles opp i mindre håndterbare blokker til oppsetting av tørrmur. Det ble gjort ved å minere 10-15 cm dype «tuter» i den rette linjen man ville ha fjellet delt. I disse tutene slo man så ned kiler som ble slått til fjellet sprakk langs linjen. Disse tutene kan du se i blokkene. Den fineste siden ble lagt ut mot yttersiden av tørrmuren. Mellom murene fylles etter opp med Stein som ikke ble benyttet til blokker. Det var en kunst å kunne se hvor fjellet hadde sine svake sider slik at det kunne utnyttes til å lage fine blokker. En slusk med sans for dette ble kalt for steinhugger og fikk gjerne litt ekstra betalt for sin ekspertise.
En krone dagen
Antilde Vetnes fortalte at hennes far, Reymert Vatne, hadde en timelønn på kr. 1,00 når han arbeidet i Knuden. Etter hvert ble han forfremmet til bas på anlegget, og han fikk da utbetalt kr. 1,25 pr. time. Det sies at på Sørlandsbanen lå man noe høyere i utbetalt lønn – opp mot kr. 2,00 pr. time, men der arbeidet man også i tunneler.
Var steinen stor og man var ute etter å knuse den uten å tenke på at den skulle brukes til blokkproduksjon, så kunne man «kake» den. For å spare seg for mye slit med slegge, så la man dynamitt oppå steinen. Den ble så dekket til med en kake av leire og jord. Dette for å rette sprengkraften inn i steinen slik at den ble knust. Metoden smalt og sprutet noe fryktelig, så lunten måtte være lang slik at skytebasen kunne søke tilflukt på et sikkert sted.
Vadmel i all slags vær
Den gang fantes det ikke noen regler for verneutstyr og klær til arbeidsmannen. Ingen HMS på arbeidsplassen. Arbeidsklærne besto av rallarhatt og vadmel. Hatten var vid slik at den beskyttet mot sol og regn. Klærne skulle holde frost og væte ute. Hygienen var enkel med toalett bak nærmeste stein, og en mosedott til å tørke seg bak!
Arbeidsfolkene som ikke var fra distriktet leide seg inn på de nærmeste gårdene, og mange lå på et rom sammen. Utviklingen i distriktet førte til at det ble startet butikk både på Vatne og på Try, for arbeiderne måtte ha mat og snus.
Smedkunsten viktig også her
Smeden var en viktig mann på en sånn arbeidsplass. Han måtte holde mineborene skarpe. Dette ble gjort med å varme dem i en esse til de var rødglødende for så å bli smidd på ambolten til de fikk den rette og kvasse fasongen de måtte ha. Deretter ble stålet herdet ved at boret ble for avkjølt i et vannbad. Dette var en kunst, og en god smed var populær. I smia var det alltid godt og varmt – en populær plass om vinteren, og på kalde og våte dager. Smeden var gjerne en stor og kraftig kar – alltid skitten. Han regjerte i smia med hård hånd, og man måtte ikke bare tro at man kunne «komme her, og komme her…»!
Håndlagd bro siden 1922
Alt arbeid i Knuden og Gjengesti bro ble utført med handkraft. Broen ble ferdig i 1922 – og veien til broen ble åpnet i 1923. Bilen hadde allerede kommet til distriktet og hadde kjørt på Vestlanske hovedvei i 15-16 år. Dårlige bremser og motorer med fallforgassere som da måtte rygge opp de bratteste bakkene kunne nå kjøre på en behagelig vei – Riksvei 40.
Godstransport ble overført fra hest og kjerre til bil – post og folk til busser. En rivende utvikling som Gjengesti bro var med å bidro til. Posten ble kjørt til nærmeste by for å bli overført til båttransport langs kysten. Langtransport på riksvegen fantes ikke da bilen lå etter i utviklingen. Brevpakken som ble sendt fra Døle bro til Stavanger brukte fortsatt en uke på reisen!
Turistattraksjon
En ny oppblomstring i utviklingen fikk vi etter andre verdenskrig. Bilen hadde utviklet seg, og det ble krevet bedre veier. Feisel og minebor ble byttet ut og erstattet med pressluftbor og knematere. Nå kunne man bore hull i fjellet i alle retninger. Anleggsmaskiner tok over gravingen og transporten der handkraft og trillebår hadde vært eneste mulighet. Nå ble man i stand til å bygge den store fyllingen forbi Knuden og til Døle bro uten å benytte Gjengesti bro. E 39 ble født og Gjengesti bro ble tatt ut av trafikk i September 1969.
Siden da har Gjengesti bro fulgt med på utviklingen og tjent som turistattraksjon.
Nyveien ble gamleveien
I november 2022 åpnet ny motorvei forbi Knuden, der hastigheten er 110 kilometer i timen. Alle de tidligere problemene med kryssing av Trysfjorden, bratte bakker o.l. Er blitt historie.
Vi må likevel ikke glemme rallaren, slusken og veiarbeideren som laget Gjengesti bro og Knuden. Som vedlikeholdt kunstverket og ryddet snø om vinteren. Lytter du godt etter nå kan man høre enpikkerne med sine feisler og minebor som pikker i fjellet.
Moderne tider?
Og så tilbake til brevpakken som skal bli sendt fra Døle bro til Stavanger. Den legges i postkassen for avsendelse men blir liggende et døgn for postbudet k.ommer bare annenhver dag. Neste natt suser den av sted i 110 kilometer i timen – feil vei – for den skal til Oslo for å bli sortert i Postgirobygget. Den blir lagt i en container merket Stavanger, natten deretter suser den igjen forbi Døle bro i 110 kilometer i timen – riktig vei – til Stavanger. Der blir den igjen liggende i et døgn for postbudet leverer bare på adressen annenhver dag.
Så fortsatt nå i løpet av over 200 år vil fortsatt brevpakken fra Dølebro til Stavanger bruke en uke på turen.
