Vi hører stadig om bildemanipulasjon i media. Ved hjelp av Photoshop kan fotomodeller og andre få forbedret sitt utseende, fjernet urenheter i hud, få slankere midje på bilder etc. ved hjelp av datateknologi. For hundre år siden måtte slike kosmetiske utfordringer takles på annet vis.
Tekst: Arve Lindvig
Under gjennomgang av en serie med glassplatenegativer etter fotograf Anna Halling i Mandal. (født 19. september 1874 i Mandal, død 1948) finnes flere eksempler på retusj med tanke på å forbedre utseendet på personer som ble fotografert. Den tidens sort-hvitt film hadde en tendens til å gjengi hudtoner litt for mørkt. På samme tid var det slett ingen fordel å være brun! Et blekt ansikt kunne være et tegn på at man tilhørte en gruppe som slett ikke trengte å jobbe ute i sol og vind.
Fotografene begynte derfor å bearbeide negativene for å lysne hudtonene i ansiktene. Med blyant kunne de forsiktig legge et tynt lag med grafitt på ansiktspartier for å lysne dem.
Teknikken kommer tydelig frem på en del av Hallings bilder. Så kan vi i ettertid ha våre meninger om vi synes at bildene ble bedre av det….
Ved første øyekast ser det ferdige bildet ganske normalt ut.
.
Når negativet betraktes mot en lyskilde ser også det vanlig ut.
Forstørrer man opp detaljer i bildet (negativet) ser man tydeligere den retusj-jobben som er gjort.
Og med spesialbelysning kommer alle de små blyant-strekene enda tydeligere frem.
Så kan vi i dag ha våre egne meninger om vi ville ha benyttet samme metode i dag.
Eller om vi ville ha latt negativet være uberørt, og latt hudtonene blitt sånn som her på hendene…
