Fra og med i dag og frem til familiedagen søndag 17/8, vil du møte et ganske så uvanlig syn på Kristiansand museum: Et av våre eldste og mest verdifulle hus, Nomelandsloftet fra 1580, er pakket inn i hvit plast. Men ikke nok med det: rundt omkring på museumsområdet vil du finne mange gjenstander som er pakket inn og adressert til deg. Men hva er bakgrunnen for dette stuntet, som bare vil vare i to-tre dager? Det finner du svar på i følgende kronikk.
Sommeren er snart over, og her på Sørlandet planlegger båteierne hvor og hvordan båtene kan oppbevares til neste sommer. Noen vurderer å pakke dem inn og stue dem vekk. Ved Vest-Agder-museet vurderer vi det samme, dog i forhold til andre gjenstander og ikke bare over vinteren, men inn i en udefinert fremtid. Vi er ett av mange norske museer som mangler midler til å ta vare på våre antikvariske hus, båter, maskiner, lokomotiver, gjenstander og foto slik vi burde, deres store kulturhistorie verdi tatt i betraktning. Nå har vi pakket inn det første huset. Når politikerne møtes i Arendal i disse dager for å evaluere den nye regjeringens politikk, vil de derved kanskje får et mer synlig inntrykk av at det fortsatt er mange utfordringer for kulturpolitikken i Norge?
Nomelandsloftet er en bygning av stor nasjonal verdi. I dag finnes det bare en håndfull av disse tre-etasjers-loftene som er så gamle i Norge. Besøkende fra nær og fjern får en unik anledning til å se en bygning fra 1500-tallet som gir en spesiell inngang til fortellinger om fortiden vår. Fordi Nomelandsloftet gir et så unikt innblikk i vår felles historie, har vi brukt ekstra mange ressurser de siste årene på å ta vare på det. Taket er blitt rekonstruert ved hjelp av gamle håndverksteknikker, og våre konservatorer har kartlagt betydningen av husets detaljer. Og så jobbes det kontinuerlig med formidlingen av bygningens historie til folk flest.
Det samme gjelder dessverre ikke for de 92 andre antikvariske bygningene som vi forvalter – eller de nærmere 60 000 gjenstandene som i størrelse spenner fra knappenåler til verdens nest største landfeste kanon. Mange av dem er i så dårlig stand at en tildekking eller bortstuing kanskje hadde vært det beste? Det er mye vi burde gjøre og mye vi kunne gjøre, hadde vi hatt de nødvendige ressursene. Husene bør males med linoljemaling, vinduer og tak bør restaureres og det bør forskes på byggestil og de som brukte bygningene. Gjenstandene vi forvalter burde vært oppbevart bedre og vist frem oftere. Setesdalsbanen, som gir besøkende en uforglemmelig opplevelse av togkjøring i gamle dager, de store maskinene på tekstilfabrikken Sjølingstad eller malerier fra 1700-taller som viser datidens tidsånd, må man kunne oppleve, være med på, gå inn i eller stå foran. Kun da kan man få med seg detaljene som gir en helhetsopplevelse. Tilretteleggingen for slike opplevelser krever at gjenstandene blir håndtert og formidlet på en faglig forsvarlig måte – ellers er det ikke lenge til de blir ødelagte. Våre ansatte arbeider kontinuerlig med dette, nye ansatte med spesialkompetanse rekrutteres, og midler som er tiltenkt andre formål, omdisponeres. Likevel er situasjonen så prekær, at vi nå må vurdere nye grep som vil ha konsekvenser for vårt publikum.
Museene jakter kontinuerlig på ressurser for å sikre vår felles arv, og det finnes mange støttespillere. Den nye gaveforsterkningsordning er et signal i riktig retning. Men av og til spiller ikke støttespillere på lag. Norsk kulturminnefond gir for eksempel støtte til private fredede og verneverdig hus, men ikke bygninger som er havnet på museum, og andre støtteordninger er stengt fordi byggene som brukes av museet, formelt er eid av en kommune. Museenes rolle som viktige aktører for kulturnæringen og reiselivet blir større og større, men her trenges det fortsatt tilførsel av ny kompetanse som tradisjonelt ikke fantes på museene. Forståelsen for dette er ikke alltid til stede, selv om et større fokus på besøkendes ønsker og behov vil komme i høyeste grad turistene og lokalbefolkningen til gode. Økt egeninntjening vil i tillegg gi muligheten til å kunne ta vare på huse og gjenstander på en bedre måte enn nå.
Nå har vi pakket inn Nomelandsloftet, et av de flotteste husene vi har. Så skjermes bygningen mot vind og vær. Det er selvsagt ikke ønskelig å gjøre det, men en slik skjerming er kanskje den rimeligste måten å håndtere oppdraget på? Men hvor ofte bør det da pakkes ut igjen? Kanskje ved spesielle anledninger, fra tid til annen? Noen hvite presenninger vil turistene eller lokalbefolkningen vel kunne tåle? Vi kan jo legge bilder ut på nettet som interesserte kan se på? Til syvende og sist er det kanskje ikke så farlig likevel at man ikke lenger kan oppleve et originalt hus fra 1600-tallet som man kan gå inn i, som fortsatt lukter røyk og inneholder spor etter levd liv?
Selvsagt er det ikke bra og strider mot alle våre formidlingsstrategier. Det er jo ikke slik at vi vil pakke inn våre hus og derved frata våre besøkende de gode, ekte opplevelsene. Selvfølgelig vil vi utføre vårt samfunnsoppdrag for samfunnets beste. Men oppdraget omfatter etter vårt skjønn også et ansvar for å si i fra hvis det er nødvendig med flere tiltak for å komme i mål. Og det gjør vi denne helgen symbolsk ved å pakke inn vår mest verdifulle bygning. Skal vi presentere «fortiden i plast» eller nøye oss med «for tiden i plast»? Det er våre folkevalgte, på alle nivåer, som kan avgjøre dette, og vi håper at dette kan bli et av diskusjonsemnene i de politiske møtene under Arendalsuka.
Hvordan vi har pakket Nomelandsloftet inn kan du se her:
