Av Samuel Høiland.
Tingvatn ligger i Hægebostad kommune, men har du lagt merke til at kommunens våpenskjold inneholder to sverd? Har du også tenkt over hva de symboliserer? De symboliserer den lange felles historien i kommunen, unntaket var den korte perioden Eiken og Hægebostad var egne kommuner mellom 1915 og 1962. Derfor representerer sverdene i våpenskjoldet arkeologiske funn fra hele kommunen og står for gjenforening. Det ene sverdet skal selvsagt være Snartemosverdet, men det andre sverdet er det langt mindre kjente sverdet fra Eiken.
Vi på museet Tingvatn fornminnepark har lenge jobbet for å løfte fram funnet fra Eiken og fortelle dets historie. Og for meg personlig har dette ført til at jeg lenge har arbeidet for å få laget en tolkning av Eikensverdet. I denne artikkelen skal jeg fortelle litt om denne prosessen, men først må vi vite litt om selve Eiken-funnet.
Eikenfunnet
Eikensverdet stammer fra en grav fra tidlig folkevandringstid, datert til overgangen mellom 300- og 400-tallet. Gravhaugen som inneholdt gravkammeret ble fjernet av grunneieren i 1883 og gjenstandene ble oppbevart på et loft i en kasse. Det vil si de gjenstandene som ikke gikk tapt. Året etter kom skolebestyrer Alexander Salvesen fra Farsund. Han var agent for Anders Lorange ved universitetet i Bergen og reiste rundt i regionene og registrerte og reddet funn på vegne av museet. Derfor kjøpte Salvsen Eiken-funnet på vegne av universitetsmuseet. Siden den gang har det vært i Bergen. Eiken-funnet er registrert som B4285.
En offiser på vandring?
Eiken-funnet innholdet de typiske gjenstandene man forventer fra folkevandringstiden: leirkrukker og spenner, men samtidig inneholdt funnet gjenstander som viser at dette ikke var en vanlig begravelse. Graven omtales som en offisersgrav fordi dette mennesket hadde gjenstander fra krigføring og som viste at han hadde reist lang. Han fikk med seg spillebrikker, en stor flott kjele i messing av Hemmoor-typen og et flott tveegget sverd med sverdknapp av bronse.
Sverdknappen og sverdperla til Eikensverdet
Sverdknappen forestiller fire mannshoder med barter og skjegg. Den er tidstypisk og er av en type arkeologene kaller «Knarremose». De er også funnet i Danmark, Tyskland og Øst-Europa, men den fra Eiken er spesiell fordi «Knarremose-typen» vanligvis forestiller fire stiliserte dyrehoder, Eikenknappen har som nevnt fire menneskehoder. I tillegg var det en stor og flott glassperle i funnet. Den var 2,5 cm i diameter og var laget av grønt glass med røde og gule streker i dekoren. Denne perla var kanskje ei «sverdperle» som ble båret som dekor på sverdslira.
Dessverre var sverdet i meget dårlig stand. Sverdslira hadde råtnet helt bort og bladet var rustent og knekt i flere deler. Det eneste som var helt var sverdknappen av bronse. Likevel vet vi noen sikre ting om sverdet og disse dataene brukte jeg da jeg lagde min tolkning av Eikensverdet.
Tolkningen av Eikensverdet
Jeg kaller det en tolkning og ikke en rekonstruksjon fordi flere detaljer har gått tapt og da må man tolke basert på det man vet om sverd fra den tiden. Fra utgravningsrapporten vet vi at sverdhåndtaket (inner- og ytterhjalt og grepet) var av organisk materiale. Sverdhjaltene (parerstengene) var muligens av gevir eller av tre. Grepet var definitivt av tre. Innerhjaltet var 1,5 cm tykkt og ytterhjaltet var «noget smalere». Det var også 9 cm mellom hjaltene, som vil si at grepet var så langt.
Glass og bronse
Jeg har arbeidet i lengre tid for å samle de delene jeg trengte til tolkningen. Det begynte da museet fikk kopier av glassperla fra grava. Disse er laget av Tinna Riis Nielsen. Da jeg så den nydelige glassperla tenkte jeg at «vi trenger å lage hele Eikensverdet også.» Neste steg var sverdknappen i bronse. Under museets kurs «Vinterviking 2023» holdt den danske arkeologen Ken Ravn Hedegaard kurs i bronsestøping og med hans kyndige veiledning og ekspertise ble de laget voksmodell og støpt eksemplarer av den.
Sverdbladet kjøpte Jeg fra en smie i Tyskland og det er tidstypisk for Spatha-typen som Eikensverdet i sin tid var. Originalen var 4,8 cm bred ved roten, men var rusten. Klingen jeg brukte var 5,5 cm bred ved roten, så det er tålig nærme.
Sverdets utforming og produksjon
,
I sommer var alle delene samlet så da kunne jeg gå i gang med å lage håndtaket. Håndtaket, med hjalter og det hele, lagde jeg i tre, nærmere bestemt eik siden det er Eikensverdet det er snakk om. Basert på andre sverd fra perioden så har hjaltene dekor i form av parallelle linjer. Dette er en type dekor som imiterer hjalter som var bygget opp av flere lag med plater i metall og tre. Isteden for å lage et dyrt hjalt som er bygget opp slik lagde man noen ganger dekor som skaper illusjonen av dette uttrykket. Det kjenner vi fra andre sverd fra folkevandringstiden, slik som fra Evebø (B4590) på Vestlandet og offerfunnene fra Nydam Mose i Danmark. Når det gjelder selve grepet så var det to typer som var vanlig fra perioden: Syllinderiske eller med timeglassform. Siden andre sverd med «Knarremose»-sverdknapper ofte har timeglassfrom valgte jeg denne formen, men det er ikke sagt at det originale Eikensverdet hadde denne formen. Det er som nevnt en tolkning.
Mange sverdentusiaster
Underveis har jeg også fått veiledning og tips av andre sverdentusiaster som Magnus Hansen og Lasse Norlemann Mathiesen. Det er praktisk med et verksted som har verktøy og materialer på arbeidsplassen. Nå gjenstår det bare å lage en tolkning av slira og til denne skal det festes en doppsko i jern, slik det originale sverdet hadde. I slira skal jeg også feste Eiken-perla som er tolket som en sverdperle, men dette kommer senere.
Eiken-funnet i sin helhet er på vår ønskeliste over de funn vi vil løfte fram i vår kommende utstilling. Frem til da kan du se min tolkning av sverdet på museet. Etter 1600 år gjenoppstår Eikensverdet.
Kilder og forsalg til videre lesning
Appel, L. (2012). Breve fra en brydningstid – Norsk arkæologi omkring år 1900. I P. Nicklasson & B. Petersson (Red.), Att återupptäcka det glömda. Aktuell forskning om fortidens förflutna i Norden (Bd. 32, s. 109-129) (Acta Archaeologica Lundensia Series prima in 4°). Lunds universitet. Institutionen för arkeologi och antikens historia.
Bemmann, J. & Hahne, G. (1994). Waffenführende Grabinventare der jüngere römischen Kaiserzeit und Völkerwanderungszeit in Skandinavien. Studie zur zeitlichen Ordnung anhand der norwegischen Funde. I P. v. Zabern (Red.), Bericht der Römisch-Germanischen Kommission (Bd. 75, s. 285-640). Römisch-Germanische Kommission des Deutschen Archäologischen instituts.
Hægebostad kommune. (1992). Fornminne i Hægebostad kommune.
Stylegar, F.-A. (2004, 6. november). En romer i Eiken. Arkeologi i nord. https://arkeologi.blogspot.com/2004/11/en-romer-i-eiken.html
Unimusportalen. (u. å.) B4285 hentet 02. august 2024 fra: https://www.unimus.no/portal/#/search/things?freetext=B4285&requirePhoto=false&limit=100
