Ja, det var overskriften i en artikkel i Alle Kvinners blad 25. oktober 1952. I Fædrelandsvennen mandag 29. august 2011, skriver avisen om den nye kommmuneplanen hvor Kristiansand kommune ønsker å bevare særpreget til 27 boligområder.Det ene er området ved Bellevue – Dueknipen, som i sin tid ble bygget for og av jernbaneansatt.
30.08.2011 / 12.06.2023 Konservator NMF Thorunn Lunde
Tilfeldighetene ville det slik at for noen uker siden dukket det opp på museet en utgave av Alle Kvinner fra 1952, hvor nettopp dette området ble omtalt og beskrevet. Om noen av de som bygget her hadde noen tilknytning til Setesdalsbanen, vites på nåværende tidspunkt ikke. Men uansett er det et glimt inn i lokal jernbanehistorie. Samtidig som det sier noe om boligmangel i etterkrigstidens Norge.
Her bringer vi noen smakebiter fra artikkelen.
Bakgrunnen for bebyggelsen på Dueknipen var som følger: Ansatte i NSB skal ha hatt ekstra vanskelige boligforhold i Kristiansand under og like etter 2. verdenskrig. Som følge av Sørlandsbanens åpning «krydde det av husløse jernbanefunksjonærfamilier». Kanskje skal det ha vært bakgrunnen for at de kommunale myndighetene «smeltet» da 21 lokomotivførere, – fyrbøtere og reparatører stiftet en Velforening og «troppet opp hos kommunen og ba om å få feste byens vakreste tomt». Det fikk de, og 100,- pr år pr tomt ble leievilkårene.
Kommunen fikset vei, vann og kloakk, det ble ordnet med husbanklån og med kommunal garanti. Mye av grunnarbeidet ble utført av eierne selv – med god hjelp fra Statsbanene som skaffet stikningsfolk, redskap og maskiner.
I 1950 sto boligene ferdige, og 21 familier kunne flytte inn.
De fleste boligene hadde hybel i underetasjen. Hybelen hadde egen inngang, vedbod, dusj og wc. I tillegg var det flere av familiene som leide ut et rom i hovedetasjen. Hovedetasjene ble beskrevet som «alle tiders lekkert hjem med entré med gode skap, en vakker og rommelig vinkelstue med stor altan, to soveværelser med klesskap, nydelig bad med innebygd badekar, separat water og et hybermoderne idealkjøkken».
Det var ikke selve husene som vekket begeistring, også uteområdene. Her hadde huseierne også lagt ned mye arbeid for å få fine og praktiske hager. Tomtene hadde i utgangspunktet vært steinete og med lite jord. En av huseierne antok han hadde kjørt på ca 160 kubikkmeter med jord for å få hagen han ønsket. Det kan se ut til at det var rene hagefeberen som herjet på Dueknipen. «Folk som aldri har arbeidet i en have før blir grepet av rene lidenskapen, og før de vet sukk for seg vokser det frem både steinbed og stauderabatter. Selvlagte helleganger løper over silkemyke, grønne plener, ja en ekstra driftig kar har tilmed lagt ivei med et vannbasseng a la Hollywood».
En av beboerne som ble intervjuet, fikk spørsmålet om det var konkurranse om å ha den fineste hagen. Det mente hun det ikke var, men «vi blir så ivrige at mennene våre slutter med å røyke for å få råd til å kjøpe stauder, og da vet De selv….»
Etterord:
Seks år setter at denne nettartikkelen ble publisert, gjorde Fædrelandsvennen et intervju med noen av dem som hadde tilknytning til Dueknipen da området var nytt. Flere år etter, da denne artikkelen skulle oppdateres, ble et par av disse kontaktet igjen av museet. Da ble det fortalt at husene hadde en prislapp på 50.000 kroner, og at det var tenkt at de skulle få et rentetilskudd på 11.000 gjennom Husbanken. Men på grunn av at hysene ble sett på som for fine, ble dette ikke innvilget i følge informanten. Løsningen ble da at Kristiansand kommune overtok noe av kostnadene med infrastruktur, slik som vei, strøm, vann og kloakk. Og her var man også forut for sin tid, blan annet ble strømmen lagt i bakken. Ellers var solidaritetstanken sterk, ved at det skulle være felles septiktank og kostandene ved tømming av denne skulle fordeles likt på huseierne.
Men selv om huseierne ble fornøyde, slik vi kan lese om i artikkelen fra 1952, ble det et kostbart småhusprosjekt for kommunen. Riktignok brukte 7 mann fra NSB to år på å sprenge ut tomtene og veitraseen i et heller kupert terreng, men som følge av at kommunen måtte inn og subsidiere området for at det skulle kunne ferdigstilles, ble det utelukket at liknende prosjekt fikk mulighet til å starte opp (Sandvik – side 81) .
Kilde:
Fædrelandsvennen 29. august 2011
Alle Kvinners blad 43-44 1952
Pål T. Sandvik Kristiansands historie (1999)
