På grunn av pandemien måtte vi forskyve åpningsdatoen for vår vandreutstilling «Det snakker vi ikke om! Familiehemmeligheter etter krigen». Ny åpningsdato er nå satt til 27. januar 2022, og første visningssted er Kristiansand museum på Vige. For alle som følger med prosjektet kommer her mer informasjon om hva utstillingen og den medfølgende publikasjonen vil inneholde.
«Vi må snakke om følelsene handlingsvalgene førte til, både for de som var involvert og de som fikk oppleve langtidskonsekvensene av valgene.», fikk vi høre av et barnebarn, 32. Dette mens hun fortalte hele sin historie som nå inngår i museets pågående arbeid med en utstilling og publikasjon.
Gjennom arbeidet med vårt dokumentasjons- og utstillingsprosjekt om familiehemmeligheter etter krigen har vi samlet inn 21 historier, og utdrag av de fleste vil bli presentert i utstillingen som åpner i slutten av oktober 2021. Samtidig vil vi utgi en publikasjon som inneholder alle beretningene i sin helhet, samt mer informasjon om bakgrunnen for prosjektet, historisk bakteppe, vår fremgangsmåte og en analyse i lys av et lignende material som ble samlet inn ved andre museer i Europa.
De 21 historiene vi vil presentere, ble fortalt av informanter som i de aller fleste tilfellene ønsker å være anonyme. Blant dem er ti menn og elleve kvinner, mellom 32 og 94 år gamle. De fleste er nå bosatt på Sørlandet, mens hendelsene kan ha funnet sted andre steder. En informant kontaktet oss fra Tyskland, som etterkommer av en tysk soldat som var stasjonert i Nord-Norge.
Tre generasjoner er representert: informanter som var eller ble voksen under krigen og tok selvstendige valg, informanter som var barn av dem som tok selvstendige valg og informanter som er barnebarn til tidsvitnene. De fleste informantene er fra annen generasjon, det vil si at de måtte forholde seg eller fortsatt forholder seg til konsekvensene av sine foreldres handlingsvalg.
Dette er noen få sitater av det vi har fått høre:
Kvinne, 94, som ikke kunne snakke om at hun tidligere vært gift med en tysk soldat
«Jeg har tenkt mye på mitt valg opp gjennom årene, og jeg vet at jeg aldri har vært en tyskertøs. Jeg har vært en norsk kvinne som forelsket seg i en tysk mann, og han elsket meg. Det er ingenting galt med det, og vi gjorde ingen noe vondt. Han var mitt livs kjærlighet.»
Bjørn, 77, sønn av en tysk soldat
«Jeg ble tidlig opplært til aldri å fortelle at jeg kom fra Tyskland. I ettertid har jeg skjønt at disse dekkhistoriene var gode for meg. Jeg har hatt kamerater som ikke har hatt slike dekkhistorier, og som har gått og skutt seg i voksen alder fordi de ikke har klart mer.»
Datter, 55, av en tysk soldat som var stasjonert i Norge
«Det var noe som skjedde i Norge under krigen, noe grusomt som kom til å prege min far mer enn noe annet. Noe så sterkt at han ikke ville snakke om det. Noe som gjorde at han ble så traumatisert at det påvirket hele vår familie, også oss fire søsknene som aldri har opplevd krigen. Dermed ble krigen på en måte også til en del av våre liv.»
Sønn, 79, av en nordmann som kjempet for tyskerne på østfronten
«Når noen begynte å snakke om krigen ble jeg stille. Alle kunne snakke om hva deres fedre hadde gjort, men ikke jeg. Så jeg var et stille barn. Senere gikk denne skammen over i uro og usikkerhet. Dukker det opp noe nytt?»
Jan Jørg Tomstad, 67, sønn av den kjente motstandsmannen Gunvald Tomstad
«Et familiemedlem siterte far engang med å si: «Den prisen som freden har kostet, må generasjoner være med å betale i form av nedarvet angst og uro». Det hadde han rett i.»
Datter, 79, av en kommunist
«Min far snakket aldri om opplevelsene sine fra krigen. Men han bar dem med seg, dypt gjemt under skallet han bygde opp. Det var mye skuffelse og bitterhet, som fikk utslag i et sterkt engasjement utad og strenghet innad i familien.»
Barnebarn, 32, etterkommer av NS-medlemmer
«Historien til etterkommerne av NS-medlemmer mangler fortsatt i samfunnet vårt, og de mangler nyansene. Historiene handler ikke egentlig om helter eller skurker, men om mennesker som tok noen valg som i ettertid straffet seg. Det trenger vi mer åpenhet om, og vi må snakke om følelsene handlingsvalgene førte til, både for de som var involvert og de som fikk oppleve langtidskonsekvensene av valgene.»
Barnebarn, 48, som oppdaget at sin elskete bestefar hadde en mørk fortid
«Det var et stort sjokk da historien fra krigen brettet seg ut for meg. Det har vært en emosjonell berg-og-dalbane, som jeg også føler har hatt så stor påvirkning på mitt liv: All smerten fra fortida ga min far en vond oppvekst, som igjen ga meg en vond oppvekst, som jeg nå har brukt flere år i terapi for å bearbeide.»
Datter, 79, av en nordmann som satt i fengsel for å ha støttet tyskerne
«For meg er det avgjørende at jeg klarer å forsone meg med historien. Å fortelle denne historien blir et ledd i denne prosessen. Jeg trenger å lette på hemmelighetene. Jeg vil at de etter meg skal vite hva det handler om, slik at de slipper å gå rundt å lure og bli engstelige.»
Som disse første sitatene viser, har vi fått høre sterke historier som viser tydelig at krigen fortsatt er present i mange menneskers liv. Vi ser frem til å kunne ønske velkommen til utstillingen i slutten av januar 2022, og vil deretter også invitere til flere arrangementer knyttet til den.
I tillegg til dette pågående arbeidet med utstillingen har vi startet et forskningsprosjekt om samme temaet. Sentrale spørsmål er her knyttet til hva nøyaktig langtidskonsekvensene av krigen innebærer og hva som er de avgjørende faktorene i deres styrke. Vi har startet allerede å samle inn nye beretninger og har fortsatt plass til flere informanter.
Om du vil vite mer om forskningsprosjektet, ta kontakt med Vest-Agder-museet. Vi garanterer full anonymitet for alle som ønsker det.
