Blant de mange titusen gjenstandene Kristiansand museum har i sine samlinger finnes det noen som er litt utenom det vanlige. Et av disse er et luktevannshus i sølv fra slutten av 1800-tallet som henger i et kjede av flettet menneskehår.
Luktevannshus ble brukt av kvinner fra 1500- til 1800-tallet. I Norge ble de vanlige fra ca. 1700-tallet. Det var små beholdere som inneholdt en liten svamp som var gjennomtrukket av parfyme eller en annen væske med sterkt lukt som skulle virke oppkvikkende.
Luktevannshuset henger i et ca. 134 cm langt kjede flettet av hår fra en kvinne. Kjedet består av 14 faste og 14 åpne flettede partier og 4 «perler». Selve luktevannshuset er av sølv og er dekorert med en bladkrans på forsiden. Innsiden er forgylt.
Å ha hårlokker til minne om nære venner og familie har vært vanlig i mange hundre år. Soldater kunne for eksempel ha med seg hårlokker av sine kjærester, koner eller barn til minne om dem når de reiste ut i krig, eller legge igjen egne hårlokker hos familien i tilfelle de døde. Også kongelige og andre kjente personligheter i Europa utvekslet hårlokker. Blant annet skal Dronning Victoria ha gitt den franske keiserinnen Eugénie et armbånd flettet av hennes eget hår. Selv i dag er skikken fortsatt utbredt, men nå som hårlokker fra barnets første leveår bevart i et album.
På 1800-tallet utviklet skikken seg til mer innfløkte smykker av menneskehår. Særlig fra midten av 1800-tallet ble det populært å flette inn eller lage ringer, halskjeder, armbånd, øredobber, brosjer og andre smykker av hår. Til og med bokmerker og blomsterbuketter ble laget av hår, og på verdensutstillingen i Crystal Palace i New York i 1853 ble det stilt ut et te-servise laget kun av menneskehår.
Som organisk materiale er hår egentlig godt egnet som smykkemateriale. Hår har egenskaper som gjør det motstandsdyktig mot nedbrytning og det kan potensielt bli bevart i flere tusen år.
Mange av smykkene ble laget av hår fra nære venner eller familiemedlemmer, men det ble også kjøpt hår fra fattige. Smykkene kunne være enkle pyntegjenstander laget på privat basis, mer kompliserte smykker utført av omreisende håndverkere eller del av kostbare kunstverk av sølv, gull og perler laget hos profesjonelle håndverkere for overklassen. Mange av de omreisende håndverkerne kom fra Våmhus, Dalarna i Sverige. På det meste var rundt 300 av 1800 innbyggere involvert i yrket på 1800-tallet.
Noe av årsaken til populariteten kom av at datidens parykkmakere måtte finne nye inntektskilder etter at parykkene som var populære hos overklassen på 1700-tallet gikk av moten. Trenden ble også godt hjulpet av romantikkens oppblomstring på 1800-tallet.
Hårsmykkene gikk av moten på 1920-tallet i takt med at kvinnenes hårfrisyrer begynte å bli kortere. I dag er det likevel noen få miljøer som fortsatt produserer hårsmykker. Tradisjonen og kunnskapen har blant annet blitt holdt ved like i Våmhus.
