Har du fulgt Vest-Agder-museets julekalender på Facebook? Gjennom hele adventstiden har vi daglig postet et innlegg om lokale skikker, ritualer og utsagn knyttet til juleforberedelser og julen. Her har vi samlet alle innleggene.
Luke 1
Denne første desember og første søndag i advent begynner vi med en kommentar hentet fra Julehilsen i Flekkefjord fra 1956 som mange kanskje kjenner seg igjen i også i dag. Som svar på hva kjentfolk synes om julefeiringen i dag svarte en «Det er for meget strev og kav før jul og ditto eting og festing under julen. Det gir som resultat: overanstrengte mennesker, sure mager og tom pengepung for mange.»
Luke 2
Slakten er i gang og pølsehornene må tas frem! Pølsehorn var en god hjelp for å få kjøttet inn i pølseskinnet. Juleforberedelsene i eldre tider begynte trolig på litt forskjellige tidspunkt i de forskjellige delene av Norge. Men innearbeidet begynte nok når det ble mørkere ute. Forberedelsene av julematen var en viktig del av innearbeidet før jul. Mange steder ble det holdt en egen gris som ble spart fra høstslaktingen og ble først slaktet nærmere jul. Mens grisen ble slaktet ute forberedte kvinnene seg i kjøkkenet til å preparere kjøttet. «Inne på kjøkkenet satt kvinnfolkene rundt det største bordet med husmor selv ruvende øverst for bordenden. De så underlige ut, for man måtte ha det kaldt av hensyn til maten og derfor var de klædt ut med alle slags forklær, kåper og stakker så de lignet høysåter med svære, hvite kjøkkenforklær over seg.» (Fra Julehilsen i Flekkefjord 1946)
Luke 3
Har du begynt på julebaksten? Tenn fyr i grua og finn frem krumkakejernet. Brød, lefser og kaker skulle bakes til julen. Flatbrødene som var en del av den daglige kosten var gjerne unnagjort på høsten. Fra Hidra fortelles det om storbaking i flere dager før jul. «To-tri grannekoner lånte då stova og omn – ei kone kvar dag. Og etterpå baka mor. Men då hadde ho og hjelpt dei andre konene mykje. Ho varmde omnen, sopa han, sette inn og tok ut brøda og mangt anna. Det tok tid og krefter, omtanke og tolmod. Men denne hjelpa høyrde så sølvgjeve med, både for mor og konene. Mor fekk oftast eit brød for lån av omn og stove – og for hjelp. Eit brød var verdfullt den gongen, endå om det kom som tillegg til dei seksten rugbrøda og mest like mange kveitebrød.» (Fra Julehilsen i Flekkefjord 1962)
Luke 4
Hysj, det må være stille når det brygges øl! Gjærkransen med gjærsopp fra siste brygging ble lagt ned i ølet for å få det til å gjære mot slutten av bryggingen. Juleølet var en viktig del av julen. Bryggingen startet når slakten var vel over, et par uker før jul. Det var mulig å påvirke bryggingen med magiske midler, de viktige dråpene måtte beskyttes mot inngrep fra synlige og usynlige skademakter. I Søgne stakk de en eldsnart (den brente delen av en vedski) ned i bryggekaret og sa «I Guds navn». På Lindesnes sa de at det var viktig å være helt stille under bryggingen ellers kunne ølet bli utskjemt. (Fra Ørnulf Hodne, Jul i Norge og Atterljom)
Luke 5
Har du husket å skrike til juleølet? Juleølet måtte være ferdig i god tid før jul og det var viktig at ølet var sterkt nok. I sluttfasen av bryggingen skulle det skrikes og skråles, for da ble ølet sterkt. Jo mer lyd jo sterkere ble ølet så klart. Her i sør ble det sagt at ølet skulle være så sterkt at innen den tredje smakte, skulle den første kvede. (Fra Ørnulf Hodne, Jul i Norge). Dekorerte ølboller som denne hadde plass til store mengder juleøl. Nok til en god julefest!
Luke 6
For å sikre et godt julebrygg kan det være lurt å gi smaksprøver til de underjordiske. En god ølkagge kan romme mye. Fra Lindesnes fortelles det at det helst skulle slås ut en dram i hvert hjørne av skorsteinen, for å holde vettene fornøyde. Mange steder var det et spesielt tre i nærheten av gården som fikk en dram eller smak av ølet. I Smedbakken på Hårtveit i Grindheim stod det en gammel hul bjørk som «dei alltid skjenkte ei skaal til jol». (Fra Atterljom)
Luke 7
Finn frem sopelimet og tønna, nå er det på tide med julerengjøring! Når bryggingen og bakingen var unnagjort skulle det gjøres julerent. På Lindesnes var det et vers som ble sagt om julerengjøringen. «Naa æ jolaa komen i kvær manns hus på teimen. Dæ fyde ei haale tønna subb aa rusk med leimen.» (Fra Atterljom)
Luke 8
Husk småfuglene om vinteren! Det har lenge vært tradisjon å gi småfuglene i skogen litt ekstra i jula. Julenekene kunne være i bygg eller havre, og de skulle være store. Det ble sagt i mandalsområd…et at «Naar der tærskes om Høsten, indfinde Børnene sig paa Laaven og bede om et eller et Par Kornbande til Fuglene til Jul, og naar de da faar Lov, udsøge de sig et Par af de største og tungeste.» (Fra Ørnulf Hodne, Jul i Norge)
Luke 9
Vi starter mandagen med en liten fortelling. Mange fikk nye klær før jul og denne historien om da Sven Gyland brakk foten på juleaften var veldig fin. «Det var komen litt nysnø, men godt at han had…de nye krymde langstyvlar ståande. Han hadde havt skomakaren, Tønnes Lavstøl, i huset i haust og dei hadde fenge nye sko til vinteren både han sjølv og huslyden. Rektignok hadde han tenkt å spara styvlane til andre joledagen han gjekk i kyrkja, dei måtte gjerne sjå han hadde fengje så nye gjilde styvlar. Og om det knirka eingrand, så mykje betre var det, så vekte det bare større atgaum og folk kom nok til å missunda han så gode styvlar. Men det blei til det at han trekte styvlane på i dag og gjekk i skogen likevel.» Dagen endte med at Sven brakk foten i skogen så beinet stakk ut, men da naboene mente at støvlen måtte skjæres av, ville ikke Sven høre noe om det, han fikk heller tåle om det ble vondt. Støvelen ble dratt av og beinet spjeklet, men Sven kom seg ikke til kirka andre juledag for å vise støvlene, han ble sittende inne til langt på våren. (Fra Julehilsen i Flekkefjord 1951)
Luke 10
Nå er det snart jul, du har vel fjernet lusene fra klærne dine? Badstuen var stedet hvor hele huslyden kunne få vasket seg før jul, men badstuens funksjon som badehus forsvant utover 1800-tallet. Da Eilert Sundt reiste rundt i Norge midt på 1800-tallet påpekte han at skikken med å bade i badstue holdt seg særlig lenge i de indre deler av Agder, i Åseral og Setesdal. «I Bykle bada dei seg heilt til her kom postveg i dalen (1844). Det var helst joleftasdagen. Då anna dei seg til, med same dei hadde døydt klædi (avlust dem) og badstoga var måteleg varm.» (Ørnulf Hodne, Jul i Norge)
Luke 11
Mange har hørt om å gå julebukk, men hva med å gå julegeit? Julegeita på Flekkefjord museum er akkurat slik en julegeit skulle være. Tradisjonen med å gå julegeit stammer fra langt tilbake og er tilsvarende å gå julebukk. Et stort følge gikk fra hus til hus, alle kledd i skumle kostymer, masker og filler, med julegeita foran. Fra mandalsdistriktet fortelles det hvordan en slik julegeit skulle lages: «En forskaffede sig en Stang, saa lang som en selv. Han arbeide en Kjæft, som han indrettede saa, at han kunde aabne og lukke Gabet etfter behag, farvede den indvendig rød og fæstede den til stangen. Denne holdt han nu saaledes, at Gabet vendte frem, og satte sig derpaa i en ridende Stilling; den anden Ende af stangen dannede Halen, og over det Hele blev en stor Skindfeld tilheftet. Han passede det gjerne saa, at han kom til folk medens Julegrøden stod paa bordet.» (Ørnulf Hodne, Jul i Norge)
Luke 12, nå er vi halveis til jul!
Husk å følge med på stearinlyset på julenatta, da kan du spå fremtiden! Skikken var å tenne et julelys som skulle brenne hele julenatta. Så sent som i 1919 fortalte folk i Søgne om Syvert Knudson Leire som fremdeles brenner «ljos heile jolenatti». Mye folketro var knyttet til julelyset. På Lindesnes sa de at julenatten måtte noen sitte oppe og passe «ljoset», for det måtte brenne til sola stod opp. Slukket det før, var det en stor ulykke. «Saa maatte dei sjaa vel etter kva veg røyken av ljoset dreiv, for drog den mot døra, var det feige folk i huset. Og dersom veiken krulla seg mot døra, skulde det koma til aa reisa nokon fraa heimen det aaret som kom, men krulla han seg mot vindauge skulde det koma nye folk i heimen. (Fra Atterljom og Ørnulf Hodne, Jul i Norge)
Endelig, luke 13
Er du ferdig med juleforberedelsene? Ikke? Pass deg, ellers kommer Lussi! Det kan være greit å følge primstaven for å sjekke at man har blitt ferdig til riktig tid. Lussinatta var 13. desember, dagen som tidligere ble forbundet med vintersolverv. Lussi var en ond, kvinnelig demon og hadde nok som formål å regulere arbeidet. Her i sør stod denne figuren sterkt. Innen 13. desember skulle det meste av arbeid være ferdiggjort, hvis ikke kom Lussi. Rundt Mandal sa de at hun kom storjulaften og skrek ned gjennom skorsteinspipa «Inkje bryggja, inkje baga, inkje store eldar hava.» Om Lussi oppdaget noe ugjort, brøt hun ned øverste delen av skorsteinspipa og slo i stykker alt som var på skorsteinen. (Olav Bø, Vår norske jul)
Luke 14
Den norske nissen var vel ikke helt sånn som Santa Claus. I Lindesnes ble det sagt at de var heldige de få som hadde nisse på gården. Han kunne hjelpe til på mange vis, særlig med dyra i fjøset og …i stallen. «Mjøl og matkar paa loft og i bu blei aldri tome. I eldhuset stelde han med koppar og kar og gjorde reint.» Men stelte man ikke fint med nissen eller gjorde ham sint, så kunne han kaste ulykke på både folk og fe. Nissen var ikke stor, rundt en alen høy (ca 60 cm) og gikk alltid i vadmelsklær og rød topplue. (Fra Atterljom) Luke 15 Nå har julebukken begynt sin lange vandring fra skogen, snart er han i hus! Godt denne julebukken bare er av halm. Julebukken var en overnaturlig figur som kom til gards i jula. I mandalsområdet sa… de at «Julebukken holder sig i Skovene om Sommeren, men kommer hjemover et Stykke Hver dag. Lille-Julaften er han i Badstuen, Julaften er han i Krogene i Huset og søger at tage de smaa Børn, som kommer der. Han kommer egentlig for at smage paa Julegrøden. Naar han har gjort det gaar han igjen» Her i sør ble det sagt at en kunne blidgjøre julebukken ved at alle i huslyden fikk et nytt plagg til jul, ellers kom julebukken og tok dem. Det var også bra å ha nok mat på låven til dyra, for da hadde bukken noe å gjemme seg i og da ble den snillere. (Olav Bø, Vår norske jul)
Luke 16
Nå planlegger vel de fleste hvordan de skal måke Stefan? Den hellige Stefanus har minnedag andre juledag og var hestenes skytsengel. Andre juledag var dagen da folk kunne finne på ablegøyer som å ri inn i stua til folk, skuffe snø foran vinduene, sette fremmede kuer i båsene eller henge en vannbøtte over ytterdøra. Dette ble kalt «å måke», en skikk som hadde bakgrunn i da ungkarer gikk rundt for å hjelpe med måkingen i fjøset på andre juledag, spesielt om det var en fin budeie å dele arbeidet med. Så gjorde karene spillopper samtidig. Etter hvert ble skikken utvidet til å drive ablegøyer med naboer og senere med folk som var upopulære i bygda. Skikken ble også kalt å måke Stefan etter den hellige Stefanus som har minnedag andre juledag. Ofte var alle i bygda med på «måkingen», unge og voksne og til og med lensmannen. Ved begynnelsen av 1800-tallet var skikken fremdeles utbredt i Søgne hvor de veltet en utløe ut på elveisen og trakk båter på land. Ved slutten av århundret var det bare smågutter som fremdeles holdt skikken vedlike. (Ørnulf Hodne, Jul i Norge)
Luke 17
Finn frem geværet, bordet er pyntet og jula skal skytes inn! Mange steder var det vanlig skikk å skyte et skudd for å markere begivenheter. Skuddet skulle både skremme bort uønskede gjester som vetter og troll, samt å markere at jula var «komen til gards». I jula kunne det skytes for når det ble badet, mens fugleneket ble reist eller når de hadde satt seg til bords og begynt på julesteiken – det var gromt å få et skudd når de bar inn gryte, ble det sagt her i sør. (Ørnulf Hodne, Jul i Norge og Olav Bø, Vår norske jul)
Luke 18
Er juleveden kommet i hus? Til mange av juleforberedelsene trengtes det ved. Derfor var det viktig å hogge nok ved og ha god, tørr ved til selveste julaften da alle stuer skulle være varme. Den liv…givende ilden hadde også en magisk og vernende kraft. I mandalsdistriktet bar mange gårder juleloger, store knipper av tyrifakler, ut på synlige steder nær gården etter at julegrøten var spist. Disse ble påtent samtidig med julelysene inne. «Den brænner da fra Toppen nedad med klar Flamme, og efter Andtændelsen af Jule-Logerne kan man se, hvem i Nabolaget er tidligere eller senere færdig med Grøden» (Ørnulf Hodne, Jul i Norge)
Luke 19
Å bære inn halm i stua ved store høytider har lange tradisjoner i Norge. Julehalmen ble lagt på gulvet og huslyden sov i den på julenatta. På gulvet i stua fikk alle plass, også de som ellers sov i fjøset eller i stallen. Å sove sammen ga ekstra trygghet på julenatta, en av de mørkeste nettene i året hvor mye overnaturlig fant sted. Fra Øvre Sirdal fortelles det at hele familien skulle sove i julehalmen og mens de sov skulle julelyset brenne hele natta. Her sa de også at halmen var for å minnes Jesu fødsel i stallen. Julehalmen skulle ikke soves i andre netter enn julenatta. I Vest-Agder ble halmen gjerne kalt for juledott eller julebos. (Lilly Weiser-Aall, Julehalmen i Norge) Luke 20 Julehalmen var ikke bare ypperlig som sovested, den kunne også brukes til å spå fremtiden. I Øvre Sirdal ble julehalmen brukt som orakel ved at en lette etter korn da julehalmen var båret ut juleda…gsmorgenen. Var de korn en fant fyldige og margfulle, varslet det et godt kornår. Var kornene lette, med liten marg i, varslet de et dårlig kornår. Var det bygg skulle de så mest bygg, var det havre, skulle utsæden være havre. Var det om lag likt skulle de blande korn likt av havre og bygg sammen. (Lilly Weiser-Aall, Julehalmen i Norge)
Luke 21
I dag er det den mørkeste dagen i året, har du husket å tegne kors over døra så de døde ikke kommer inn? Skikken med å tegne kors på dører og gjenstander for å beskytte mot Åsgårdsreia holdt seg lenge på Sørlandet. Juletiden som er den mørkeste tiden i året var også kjent som tiden da de døde var mest aktive. Åsgårdsreia var et følge av døde og overnaturlige vesener som kom ridende eller kjørende. «Det var i jola ho var ute og fôr, og ho kom alltid samme vegen og stansa på visse plasser. Til Lyngdal kom ho fraa Sør-Audnedal og stansa og kasta salen ved Rom. Saa for ho vidare og ut i dalen. Den mannen som budde paa Rom i den tida, nekta alle folka sine aa sjaa ut gjennom glaset joleftan.» Hvis de ikke merket hus og gjenstander med kors kunne Åsgårdsreia finne på å ta både folk og fe, mat og øl med seg. (Atterljom og Ørnulf Hodne, Jul i Norge.)
Luke 22
Er juletreet i hus? Lenge var det kun de velstående som hadde juletre. Og i mange bygder var det presten, læreren eller sjøfolk som hadde tatt med seg skikken fra utlandet, som inviterte barna i bygda hjem til seg på juletrefest. Mange steder på Sørlandet ble det ikke brukt gran, fordi det ikke fantes grantrær å ta av. På Hidra var det fremdeles ikke vanlig å ha juletre på 1880-tallet, men noen hadde en furubusk, med husskammelen som juletrefot. Det fortelles at de fattige ikke fikk skaffet seg annet enn en einertopp, kristtorn eller en bjørkekvist som de pyntet med hjemmelaget pynt. Her i sør er det mange eksempler på at folk har laget sine egne juletrær av pinner. «I en korsformet fot var det satt en loddrett stake med tverrtrær som avtok i lengde oppover. Ytterst på endene av disse var det en liten jernpigg av tynn ståltråd. Der ble lysene satt. Piggen ble varmet med en tent fyrstikk og lysene presset ned mot den». (Ørnulf Hodne, Jul i Norge, Julehilsen fra Flekkefjord 1943)
Luke 23
I dag må den store kassen med julepynt frem, juletreet skal pyntes. Gustava Kielland, som er blant de første som beskriver juletretradisjonen på Sørlandet, forteller om pyntingen av juletreet på prestegården i Lyngdal. Barna stod i den mørke havestuen og ventet på at dørene til storstuen skulle åpnes. «Mens dere stod der, tente far og jeg i en fart alle de avbrente lys, gledet oss noen øyeblikk ved å lytte ved døren på deres glade mumlen og dempede smålatter der ute, åpnet derpå fløydørene i et nu og så dere trede inn i den lyse stuen. Dere synes den var smukk og lystelig å se. Juletreet var vel besatt med hjemmestøpte lys, bestrødd med store gule og hvite evighetsblomster fra haven, prydet med silke og perler fra mine pikedager og med søster Saras vakre lange og brede silkebånd; behengt med epler, guirlander av rosiner tredd på tråd og mandler i papirnett og forsynt med enkle hjemmearbeidede gaver (det fantes sjeldent andre).» (Gustava Kielland, Erindringer fra mitt liv)
Luke 24
Nå er treet pyntet og alt er klart til den store kvelden. Gustava Kielland forteller fra Lyngdal i 1830-1840-årene om den nye skikken med å gå rundt juletreet. Hennes sang «O, jul med din glede» ble skrevet nettopp for dette formålet. Men ikke alle synes det var en god skikk å gå rundt et tre og synge festlige sanger, dette grenset jo til avgudsdyrking. På Hidra var bekymringen at barna ble så opptatt av treet at de glemte alt annet. En viktig tradisjon i romjulen var å «høste» juletreet. Mye av den tidlige julepynten besto at mat og godter som rosiner, julebrød, kakemenn og koner, epler, appelsiner, nøtter og sukker. Julekorger i papir var gjerne fylt med godter. Barna fikk høste treet eller plyndre treet som de sa i Vest-Agder, da fikk de spise alt det gode på treet. Gjerne gikk de i flokk fra gård til gård og plyndret. (Lily Weiser-Aall, Juletreet i Norge) Med dette ønsker vi i Vest-Agder-museet alle en god jul!
Følg Vest-Agder-museet på Facebook, så får du mer informasjon fra museet og om våre tilbud.
Av: Tonje Tjøtta.
