Tømmerfløting i Mandalselva

Mandalselva – «Storåna» – har vært transportåre i uminnelige tider, ikke minst for tømmer. Langs elva ble det etter hvert anlagt sagbruk og bommer som skulle lette transport og foredling av tømmeret, særlig etter at trelasthandel og eksport av trelast ble en viktig næring. I 1683 var det 7 sager i elva, de fleste var eid av byborgere i Mandal. Det ble tidlig – trolig allerede før 1600 – anlagt bommer ved Bjørkenes og Møll, der tømmer fra dalen ble samlet og skilt ut til de forskjellige sagbruk og kjøpere.

Den første Lindlandsbommen kom i 1824, men den lå bare ute i noen få år og svarte ikke til forventningene. Den lå noe lenger oppe enn nåværende bom og hadde en lengde på 150 favner (285 m). Den nye bommen ble anlagt i 1855, og fra den tid har den vært hovedskillebom for alt tømmer i elva.

Etter hvert ble det oppført to bomkar ute i elva til styrking av bommen. Martin Sodeland har beskrevet hvordan bommen og karene var i nyere tid: «Bommen over elva er festet i bolter med kjettinglenker på begge sider av elva. Bommen er laget av stokker, hver på en lengde fra 9 – 12 m, med toppdiameter på min. 28 cm. Stokkene ligger parvis, den øverste med toppen mot øst, den andre motsatt veg. Disse er lenket sammen med ringer, og hvert stokkepar er bundet sammen med kjetting. For å holde bommen på plass og også for å styrke den er det bygget kar. En eikestokk er blitt rammet ned i elvebunnen, og rundt denne er det så fylt stein til litt under normal vannstand. Herfra og opp ca. 2 m er satt opp vegg av laftet tømmer. Karet var firkantet og var ca. 3 m ved vannflaten og ca. 2 m i toppen. Rommet innenfor veggene ble så fylt med stein helt til topps».

Etter krigen ble det støpt et nytt kar mellom de to andre, og de gamle karene ble styrket. I tillegg var det i fjellet på vestsiden solide bolter til feste for kraftige vaiere som kunne festes når trykket på bommen ble stort.

I en liste over «Fløderne i Lindlands Bom 1861» nevnes disse: Edvard Andersen Løvstø, Nikolai Andersen Løvstø, Tønnes Rasmussen Møll, Syvert Rasmussen Møll, Hans Mikalsen Møll, Godtfred Emanuelsen Møll, Rasmus Nilsen Møll, Nils Tomassen Lindland, Lars Sandersen Lindland, Lars Jørgensen Lunden, Søren Jensen Undal, Nikolai Olsen Sodeland, Lars Pedersen Stusvig. Daglønna den gang var 2 ort (kr 2,60). Å arbeide som fløter var et ettertraktet arbeid, og lønna lå gjerne noe over det en vanlig arbeider fikk. De fleste fløterne var bønder som hadde fløtinga som bigeskjeft.

I bommen ble tømmeret samlet opp og skilt ut til de forskjellige kjøpere. Formannen i bommen ble kalt «bomfud». Når tømmeret var sortert etter de forskjellige kjøperes merker, ble den lagt i flåter («kraget») for så å fraktes til Mandal. Martin Sodeland forteller: «Kragingen foregikk slik at et lag stokker lå på langs av elva, og et lag ble lagt på tverke av dette. Når dette var fullt, kaltes det et lag. Fire til fem lag ble så kraget sammen til en flåte og staget, dvs bundet sammen med tau». Så måtte flåten ros til Mandal, til dette brukte de kraftige årer på 6 – 7 m lengde. Etter krigen begynte man å slepe flåtene med motorbåt.

Det var store mengder tømmer som hvert år ble fløtt. I de siste tiårene fram mot 1900 lå gjennomsnittlig mengde mellom 10 000 og 15 000 tylfter. Utover 1900-tallet var det en jevn nedgang i mengden tømmer. I det første tiåret etter krigen ble det bare fløtt ca. 1000 tylfter i snitt, og i 1960-årene fortsatte nedgangen helt til fløtingen tok slutt rundt 1970. Lastebilene hadde overtatt tømmertransporten og fløtingens historie var ugjenkallelig over.

Kilde: Bjørn Slettan: Fløtingens historie i Mandalselva