I dag tar vi det for gitt at vi vasker hendene før vi går til bords. På 1800-tallet var ikke renslighet en dyd.
Er det så nøye?
Èn av ti nyfødte døde i barsel, de fleste av infeksjon og feber. Ingen skjønte at det kunne henge sammen med at leger gjerne stelte med lik eller andre syke pasienter uten å vaske seg før de kom til fødestuen.
Semmelweis’ teori om håndvask
Ikke før den ungarske legen Ignaz Semmelweis (f. 1818) oppdaget at det var høyere spebarnsdødelighet i fødeavdelinger som ble besøkt av leger, enn de med kun jordmødre. De styrte ikke med lik eller syke pasienter.
Semmelweiz bad legene og legestudentene om å vaske seg på hendene før de kom inn på fødestuen, og vipps så var dødeligheten 3 prosent i stedet for 12 prosent.
Lenge hadde ikke legestanden noe til overs for Semmelweis sin teori om håndvask. De mente det var noe tull. De kalte ham «brønnpisser» og frøs ham ut av det gode selskap. Det kostet mange liv.
Først mange tiår senere våknet legestanden. De tok lærdom av historien og innførte strenge hygienekrav som reduserte dødeligheten blant nyfødte og pasienter dramatisk.
Damene ledet an i Kristiansand
I 1897 ble Kristiansand Sanitetsforening stiftet av 49 kvinner som brant for folkehelsen. De ble fort mange flere og tok et hovedansvar for å bekjempe tuberkolosen som herjet. De skaffet hygienemateriell og satte i gang sanitetskurs for å bekjempe en sykdom som på den tiden tok livet av 6-7000 mennesker årlig.
I 1912 åpnet de Solvang Sanatorium for behandling av tuberkolosesyke. Renslighet og smittevern stod høyt på agendaen. Historien hadde lært dem betydningen av god hygiene.
101 år før koronapandemien
I 1918 spredde Spanskesyken død og lidelser på Sørlandet og i store deler av verden. Befolkningen fikk råd om å vaske hender, holde seg for munnen når de hoster, og slutte med den dårlige vanen mange hadde med å spytte i tide og utide. På den tiden stod det spyttebakker rundt omkring på offentlige steder. Smittetiltakene berget mange liv.
Historien har lært oss å beskytte oss mot smittsomme sykdommer. Tidlig på 1800-tallet var gjennomsnittlig levealder rundt 40 år. I dag blir vi over dobbelt så gamle.
Lærdommen kom godt med under koronapandemien som startet i 2020. Da ble vi så flinke med antibacken og munnbind at både sykdomstilfeller og dødelighet i befolkningen faktisk gikk ned det første året. Når en ny epidemi banker på døra, har vi med oss ny lærdom fra historien.
Alt vi har, har en historie.
En sykdom, en teori, et resultat.
Generasjoner med motgang og mestring.
Erfaring som gir visdom. Egen erfaring. Og andres.
Hvem har vi blitt? Hva har vi lært? Hvor er vi på vei?
Vårt nye bygg kan åpne på Odderøya i 2027.
Et bygg for å finne ro, møte folk og forstå – fortid, nåtid og fremtid.
Se flere historier fra Agder.
Les mer om det nye museumsbygget på Odderøya.
