Industribedrifter på bokstaven W. Tips og innspill kan sendes per e-post til mandal@vestagdermuseet.no.
WATTNES GARVERI OG LÆRFABRIKK
Den første vindmølla på Malmø ble oppført av kjøpmann Nils Jensen i 1750-åra, på det som fikk navnet Mølleheia (heia hvor kanonhuset står i dag). Mølla ble reven ei gang etter Jensens død i 1790, og før 1800. Ei anna mølle på Malmø skulle få større betydning, etablert av Tønnes Olsen Wattne (1749-1821) i 1790, som del av produksjonsapparatet til hans garveri og sålelærfabrikk!
Tønnes Olsen Wattne var født i Mandal i 1749. Han dro tidlig til sjøs og fikk borgerskap som skipper og handelsmann i Mandal i 1772. Det han la seg opp av penger investerte han i det han selv omtalte som «Smaa Indretninger, til Indenlandsk vindskibeligheds fremme». Han etablerte bl.a. et linhekleri (1785), et linnetveveri (1787) og et garveri med sålelærfabrikk (1790).
Amtmann Holm skrev at Wattne var kjent for sin flid og virksomhet, men han skal også ha vært omstridt. Amtmannen karakteriserte han som «en af de uroelige Hoveder, der ikke kan Liide at andres virksomhed støder sammen med det han har begyndt».
Garveriet til Wattne omtales i Mandal bys historie som «trolig det første moderne garveri i Norge». Garveribygninga var 95 m2, bestående av en høy kjeller, ei etasje over, to tilbygg og et skjul. Inspirasjonen til sålelærproduksjon hadde Wattne trolig fått i England. Framgangsmåten ble i alle fall beskrevet som «efter den Engelske Maade». Finn-Einar Eliassen (1995) skriver følgende i Mandal bys historie bind I om garveriet:
«I garveriets kjeller var en brønn med pumpe, en stor kobberkjele og åtte garvekister, som hver var ca. 2 meter lange, vel 1 meter brede og 1 ¼ metre dype. I hver kiste lå 30-35 huder bark, som ble skiftet hver sjuende uke. Etter at de hadde ligget ca. ett år i bark, ble læret lagt 4-5 uker i rugmel og vann, til det hadde trukket til seg alt det kunne absorbere av blandingen. I denne perioden måtte læret trekkes opp av badet og legges ned igjen én gang om dagen for ikke å ta skade. Over kjelleren lå et luftig rom, der læret ble tørket.»
Huden ble primært kjøpt i Danmark og Holstein. De ble hovedsakelig garva med lokal eikebark, et produkt som var rimelig rundt 1790. Den rå barken måtte ligge til tørk ett år før den kunne males. Tørkinga foregikk på loftet, mens malinga av den tørka barken skjedde i barkemølla som stod i et skjul i forlengelsen av garveriet. En møllestein gikk rundt på et underlag av hogde stein. Denne ble dreven av en hest som gikk i sirkel. Dette kalles en hestegang. Enheten Hestekraft definerer utført arbeid per tidsenhet og har sin opprinnelse i hesteganger som ligna den på Malmø.[i] Den malte barken ble lagra ved mølla. I gården utenfor stod kalkkjeler og tretti ekstra garvekister. Anlegget lå førte meter fra elva, og der var det bygd brygge hvor bark, huder og andre råvarer kunne losses.
Det var ei stor investering for Wattne å oppføre dette anlegget, og det tok lang tid før det gav avkastning. Bark måtte tørke et år, når den så var malt tok det nok et år før hudene hadde blitt tilstrekkelig garva i barkeblandinga. Fram til september 1791 hadde Wattne brukt 4000 riksdaler på anlegget, og produsert sålelær for 3900 riksdaler.
Inntjeninga var ikke god nok for Wattne, men han hadde ikke kapital til å drive fabrikken mer effektivt og lønnsomt på begynnelsen av 1790-åra. Han søkte staten, og til og med direkte til kronprins Frederik for å få lån, men fikk avslag våren 1794.
En av flaskehalsene var maling av barken, og allerede i 1794 var han i gang med bygging av ei vindmølle som kunne erstatte hestegangen. Det ville effektivisere malinga av bark, større mengder kunne da males!
Ei utfordring var imidlertid at prisen på eikebark begynte å stige på begynnelsen av 1790-åra. I Mandal var tilgangen god og bøndene glade for å bli kvitt denne. Lokale kjøpmenn innså at det var et godt marked i å kjøpe opp lokal bark og eksportere til garveriene i England og andre steder, og prisen på eikebark steg raskt. Den ble hele 500 % dyrere i løpet av fire år! Mange av Mandals trelasthandlere bandt bøndene til avtaler om bark og Wattne måtte i 1793 innføre bark fra Stavanger. Heldigvis for Wattne sank prisene på bark i utlandet, og han fikk igjen tilgang til lokal bark fra 1794 og utover.
Ei anna utfordring var å skaffe arbeidskraft til denne type virksomhet i Mandal. En garverimester ble henta fra England allerede i 1791. Det var vanskelig å rekruttere læregutter i Norge. Wattne skrev selv at det kunne skyldes at arbeidet var «smudsigt» og at fabrikken var den første og eneste i sitt slag i Norge. Det var ingen garverlaug i Norge på denne tida, og innmelding i garverlauget i København frykta de at kunne føre til utskriving til soldater. I følge Wattne ble mange skrevet ut både som soldater og matroser. Fabrikken satt derfor med både utenlandsk mester og svenner. Noen daglønte og smågutter fikk han fra Mandal.
Omkring 1795 var vindmølla ferdig. Den var åttekanta og tre etasjer høy. Tidlig på 1800-tallet hadde garveriet én garvermester, to garversvenner, én garverdreng og en del dagarbeidere. Garvermesteren var Jørgen Jørgensen (1767-1838) var født i Trøgstad, men flytta hit og bosatte seg på Hesland. Han ble valgt til Stortingsrepresentant for Mandals amt i det første overordentlige Storting høsten 1814.
Garveriet på Malmø leverte råvarer til skomakere og andre som trengte lær både i Mandal og en større omkrets. Skomakere var ei stor yrkesgruppe rundt århundreskiftet, folketellinga for 1801 nevner 16 skomakere og 4 læregutter bare i Mandal by.
Garveriet og lærfabrikken på Malmø var blant virksomhetene som klarte seg best i tiårene etter 1814. Bjørk- og eikebark ble brukt til garve 400-700 huder til såle- og overlær og 1000-2000 kalve- og saueskinn ble bearbeida på lærfabrikken.
Tønnes Wattne var representant for industrientreprenørene, ei viktig gruppe som vokste fram i Mandal på denne tida. Med impulser fra utlandet og oppsparte midler fikk testa ut nyvinninger her. Wattne var en byens sentrale borgere fram til sin død i 1821. Wattnes garveri fikk en nokså lang historie. Sønnen Tobias overtok etter Tønnes Wattne og i 1835 ble det malt 150 skippund bark og 30 tønner korn på vindmølla. Vindmølla hadde barkestein, sammalekvern, siktekvern og to grynkverner.
På 1850-tallet hadde garveriet stort sett én mester og mellom tre og seks arbeidere. Årsproduksjonen var på 1060 huder og 2000 skinn av kalv og sau, og i tillegg til å male bark, ble vindmølla brukt til å male 700-800 tønner korn årlig. I 1855 ble mølla skrevet over på Tobias’ sønn Fredrik Wattne.
Erindringer fra Malmøfolk forteller at det i elva, like ovenfor mølla, var flåter med store kar som hudene lå i. Naboene på Malmø brukte også disse flåtene når de skulle vaske klær (Thomally Holbeck Andersons erindringer i Slettan 2006:118).
I 1865 framstilte garveriet sålelær, bindsålelær, plattlær og overlær. I tillegg til norske og danske huder hadde de da også 200 søramerikanske huder til garving (Johannessen 1991). Vindmølla ble reven omkring 1880, men garveriet ble drevet videre.
Ifølge en artikkel i Lindesnes avis 22. juli 1969 ble garveriet drevet fram til 1923. Artikkelen forteller at deler av det gamle garveriet ble revet i 1969, men at det som står igjen allerede lenge hadde blitt brukt til beboelseshus. Det lange huset med den høye muren står fortsatt igjen og brukes fortsatt som beboelseshus i 2021.
En artikkel fra Lindesnes avis i 1989 forteller også at den høye, solide kjelleren i dette huset ble brukt som islager i tida etter at garveriet la ned. Isblokker skal blitt skåret i elva og frakta den korte veien opp og inn i kjelleren.
Selv om garveriet på Malmø trolig var Norges første moderne garveri, hadde man også i Norge garva til alle tider, men da mer håndverksmessig Garverfaget nevnes i Magnus Lagabøtes bylov for Bergen i 1276. Det var ikke bare skinn og huder som ble garva. Bark brukt til garving av huder ble også brukt i impregnering av fiskeredskaper. For garn og nøter var barking en del av vedlikeholdet. Dette ble normalt sett gjort i barkekar/barkekjær rundt omkring på kysten vår, men de største garn og nøter havna noen ganger også i de moderne garveriene. Dette fortalte Ragna Grundvig (f. 1901), fra en gård nær garveribyen Flekkefjord, i et intervju i 1973:
«Gården hadde part i partnota […] Nota måtte bøtes, tørkes og barkes. Vi hadde to digre barkekjær, men den aller største nota hadde de opp til garveriet og barka, der var inget kjær som rummet den». Om barking hjemme på gården forteller hun: «Vi fletta både eik- og bjerkebark og denne ble lagt i kjæret med vann over. Og slik skulle det stå ei uke. Var det kaldt slo vi over noe varmt vann, hvis ikke varma sola. Etterpå ble nota lagt ned i vannet, kanskje et par dager.»
Ble Mandals garveri på Malmø også brukt til å barke nøter, garn, tauverk og seil? Det er ikke utenkelig med tanke på fisket og annen maritim virksomhet i området.
[i] James Watt tok i bruk HK for å angi effekten til dampmaskiner ved å «anslå trekkraften til en hest, som drag i en hestevandring, til 180 lbf, og den tilsvarende effekten hestekraft ble fastsatt med utgangspunkt i fargen som hesten beveget seg med» (Store norske leksikon, snl.no/hestekraft)
WELTZINS FARGERI OG VALKEMØLLE
Info kommer
WESTERMOENS BÅTBYGGERI
WESTERMOENS HYDROFOIL
WESTAMARIN AS
Toralf Westermoen starta i 1941 eget båtbyggeri sammen med broren Sverre på Møllebakken. I 1942 kjøpte de treskofabrikken i Pølsesundet og drev der fram til Toralf overtok flyhangaren på Vestnes i 1948 og starta Westermoens Båtbyggeri AS. Dette ble starten på moderne båtbygging i Mandal, først med motorbåter og seilbåter, seinere med marinefartøy, stål- og aluminiumsfartøyer. Westermoen solgte seg ut i 1961, kjøpte Rostrups båtbyggeri på Sanden og starta Westermoens Hydrofoil. Etter å ha produsert hydrofoiler utvikla så Westermoen Westamaranen – basert på katamaranprinsippet. Fra 1971 til nedleggelsen i 1996 var bedriftens navn Westamarin AS.
WEYERGANGS SAG
Weyergangs sag og høvleri på Kirkeodden ble etablert av Martin Weyergang på 1800-tallet, men ble overtatt av sønnen Fredrik i 1912. Virksomheten var blant byens mange dampsager, men sommeren 1919 var det nylig ombygd til elektrisk drift. Natt til 1. juli 1919 brøt det ut brann i sagbruket, og det brant ned til grunnen.
Weyergangs verft lå like ved sagbruket, og brannvesenet klarte å hindre at brannen spredte seg til verftets nesten ferdigbygde kutter som sto på stabelen. Den ble levert i 1920 og fikk navnet «Letten».
W. ORDRUP GARVERI
Garveriet er markert på kart over Mandal fra 1895. Ordrups garveri lå i det som i dag er krysset mellom Skinnermoen og Endresensgate. Tallmann Fabrikker overtok seinere lokalene til garveriet.
Tilbake til oversikt over industribedrifter: TRYKK HER
