Det kjente Snartemofunnet fra tidlig 500-tall inneholdt både det berømte gullsverdet med norrøne gudebilder og de fineste tekstiler med symboler som svastika, også kalt hakekors. Dessverre ble symbolet (med flere) misbrukt av naziregimet, okkupasjonsmakten og NS. For mange er slike symboler blitt en sår påminnelse om den tidens grusomheter. De forsøkte ikke bare å ta vår alles frihet; de ville også stjele våre kulturminner og bruke dem til å nå sine egne mål.
Et opprop om kulturminnenes rolle i maktkamp og om våre valg
Av Katja Regevik
8. mai 1945 ble det fred i Norge etter fem lange år med krig. Både store og små fortellinger knyttes til 2. verdenskrig. Lokalt har Snartemo og gravfunnet fra folkevandringstiden også fått en fortelling knyttet til krigstiden og tiden etterpå. Nazistenes misbruk av de norrøne symbolene har dessverre endret hvordan vi ser på disse symbolene i dag.
Men vi må huske at det er vi som samfunn som velger hva slags fortelling vi forteller videre. Hvordan vil vi at vår kulturarv brukes?
Kulturminner kan være begravd i museets magasiner, men de kan også være en del av vår hverdag uten at vi har et bevisst forhold til det. Kulturminner bærer med seg fortellinger tilknyttet hendelser; de er synlige spor etter menneskelig aktivitet. Deres bruk og fremstilling er noe vi bør og skal være bevisste på. I ethvert samfunn finnes det krefter som er villige til å misbruke historien ut fra egne motiver, til å bygge sin identitet ved å ilegge kulturminner meninger i forsøk på å skape frykt og ta maktposisjoner. Hvordan vi som samfunn behandler våre kulturminner spiller en sentral rolle i det samfunnet vi vil videreføre til nye generasjoner.
Nazi-Tyskland eier ikke symbolet, det er vårt felleseie
Snartemotekstilene forteller en historie om hvordan svastika/hakekors som symbol var en del av livet i folkevandringstiden. Dette er et symbol som har vært i bruk i lange tider på tekstiler, bruksgjenstander, smykker og annet. Nazi-Tysklands bruk av svastikaen var bare en kort periode, men den har gjort stor skade på selve symbolet. Den som ikke kjenner det større bildet, vil kanskje se svastika som nazisymbol. Dette er selvfølgelig ikke tilfelle. Symbolet er så mye mer og er et hellig tegn for mange religioner og kulturer rundt om i verden.
Brikkevevd bånd fra Snartemo V-graven forteller om sin tid, folkevandringstiden, som tidfestes rundt 400- 550/600 e.v.t. Båndet forteller ikke om nazi-ideologien – som kom først 1500 år etterpå. Foto: Katja Regevik
Det er også vesentlig å se hvordan symbolet har blitt brukt. Det er en fundamental forskjell på om symbolet finnes i en arkeologisk gjenstand, om det brukes som lykkesymbol i ulike kulturer eller i et flagg med rød-hvit bakgrunn. Når vi ser på symbolene, er det viktig å nettopp påpeke dette: Vi må være bevisste på når og hvordan symbolet brukes, og om vi gir vår tilslutning til denne bruken.
Under 2. verdenskrig fikk Oldsakssamlingen i Oslo krav fra høytstående medlemmer i Nasjonal Samling om utlevering av norske oldsaker. Deriblant Snartemosverdet. I dag kan vi takke Professor Anton Wilhelm Brøgger, Oldsakssamlingens bestyrer, og hans kollega Sigurd Grieg med flere, for at vi fremdeles har materialet på norske hender.
Okkupasjonsmakten forsøkte å få i tak oldsakene, særlig sverdet, for å kunne bruke de viktige kulturminnene til å markere og bygge opp om ideologien sin. Materialet hadde i 1936 vært fremvist på en internasjonal kongress hvor tyske arkeologer var naturlige deltagere. Tyske arkeologer hadde dermed god kjennskap til Snartemofunnene, som var den store nyheten det året. Men selv om materialet var attraktivt både for NS og den tyske okkupasjonsmakten, holdt arkeologene igjen og gjorde motstand. Med sin besluttsomhet og vilje til å ofre seg klarte de å beholde materialet, som er regnet blant de nasjonalt viktige gjenstandene.
Her er det på sin plass å sende en stor takk. Takk for at det ble sagt ifra. Dere gikk foran, forsvarte vår felles kulturarv og nektet å gi etter. Ettertiden har vist at dette var de fleste av oss enige om. Handlingene deres understreker de grunnleggende samfunnsmekanismene: Symboler, gjenstander og handlinger får sin symbolikk gjennom hva vi som samfunn ilegger dem.
Foto: Katja Regevik.
Så velger vi våre symboler
For noen var den viktigste handlingen å ta vare på fysiske kulturminner for å markere motstand. For andre ble det å bære binders. Binders ble båret som et symbol på at «vi holder sammen». Bindersen ble dermed en form for motstand fordi samfunnet sluttet seg til denne symbolikken.
Eksempler på symboler med totalt ulike funksjoner i ulike kontekster er mange. I dag er kanskje Anarki-symbolet og krøllalfa det enkleste å forstå, begge er nemlig bokstaven A med ring rundt. Men med totalt ulik betydning, bare fordi vi velger å gi vår tilslutning til denne bruken.
Anarki, kaos og lovløshet eller en epost? Hvilket symbol er bokstaven A med en ring rundt for deg?
Arkeologiske gjenstander og museenes samfunnsansvar
Den arkeologiske verdien blir for ofte forbigått, mens nyere misbruk ofte får mye spalteplass uten kritiske innvendinger. Slike handlinger er holdningsskapende og er med på å forsterke den negative assosiasjonen til symbolene. De blir tilegnet annen symbolikk enn hva de originalt hadde. Som samfunn bør vi ikke akseptere at arkeologiske gjenstander tillegges andre verdier enn det de bærer gjennom sin egen kraft. De kan ikke tillates at eldgamle tegn og symboler skal representere en ideologi og bli tatt til inntekt for rasisme.
Vårt oppdrag er å fortelle en større historie, fortelle hvordan symboler er del av vår felles kulturarv, og ikke eid av grupper som vil misbruke dem til sine formål. Ved å fortelle historien om gjenstander og bruken av symboler gjennom tidene, lærer vi mer om hvilke valg vi ønsker å foreta. Det er vi som samfunn som definerer hvilke tanker vi gir til våre symboler, derfor skal vi være vårt ansvar bevisst.
Her må vi alle minne hverandre på at vi heller ikke kan tilegne arkeologiske gjenstander hvilken som helst fortelling. Ikke det vi som personer kanskje selv vil fremme. Folkevandringstiden var en urolig tid, med mange mennesker på reise. Det var krig den gang og. Men det var også tiden hvor former for demokrati begynte å ta form. Handel og samhandling med andre kulturer fant sted. Samfunn ble dannet. Dette er fortellinger vi kan vite noe om gjennom å studere Snartemo-materialet.
Men vi vet og at fortellingen om den ariske rase som kom fra nazi-ideologien ikke er en fortelling som skal definere fortellingen om Snartemo-materialet. Som museum har vi et samfunnsansvar for å fortelle historie, fortelle din historie. Vi kan ikke nødvendigvis forvente at vårt budskap kommer igjennom til mottakeren, til besøkende som vi ikke nødvendigvis deler samme forståelsesbakgrunn med. Vi kan likevel forsøke å være gode og tydelige til å fortelle om våre hensikter, og med dette gi mindre makt til dem som forsøker å løfte seg over oss. Det arkeologiske materialet har en verdi som hovedpersonen i fortellingen, ikke den verdien noen forsøker å ilegge det.
Dette er et ansvar vi alle har, også i våre hverdagshandlinger. Det er et privilegium vi alle har.
Kopier av gjenstander fra Snartemofunnet fremvises i dag på museet for å fortelle om en tid som er borte. Kopiene er laget av dyktige håndverkere og historieinteresserte som holder kulturarven levende. Bånd vevet av Randi Stoltz, garn farget av Elisabeth Vetland (se også artikkelens toppbilde), Sverd og kniv av prosjektgruppe Sverdkameratene i Oldfunn A/S. Foto: Katja Regevik.
Hvem som eier fortellingen, bestemmer VI sammen
De som forsøker å misbruke vår felles kulturarv er ikke hovedpersoner. De er med i fortellingen, men de eier ikke historien. Det er en del av historien som verken skal glemmes eller stues vekk.
Å håndtere temaer som først kan virke sårende er en ansvarsfull oppgave. Det er likevel vår oppgave å håndtere krevende temaer sammen med resten av samfunnet. Dette skal vi gjøre med den største respekt for alle oss som har vært berørt av misbruk og alle de som fremdeles blir det. Krevende temaer bør ikke, og kan ikke feies under teppet. Vi kan ikke skjule historien, men vi må diskutere den og lære av den. Vi må kjenne vår egen fortelling.
Det er kun slik vi kan bevare historien, lære av det som har hendt og ikke minst, hindre at kulturarven misbrukes med onde hensikter. Det er slik vi kan hindre at historien gjentar seg. Akkurat som hakekorset i dag for de aller fleste i verden er et symbol for lykke, hell og styrke. De har nektet å bøye seg for noen som har misbrukt deres hellige symbol.
Til slutt gir vi ordet til Samuel Gysland som observerte utgravingen av Snartemo-materialet som 12-åring i 1933. For ham var dette en opplevelse for livet, noe som fulgte ham resten av livet og resulterte i lokalhistoriske bøker og historiefortellinger: «Fortid og samtid formar vår framtid. Alt som skal vekse og trivast, må ha eit ordentlig rotfeste».
Det rotfestet har vi i vår felles kulturarv. Ved å kjenne vår fortid får vi best mulig fremtid.
Gratulerer med dagen, gratulerer med freden!
Er du interessert i å lese mer om forsøket på misbruk av Snartemo-materialet i forbindelse med krigen anbefaler vi:
Snartemosverdet- kopier og NS-propaganda av Perry Rolfsen (2003) i Snartemofunnet i nytt lys.
Digitalt tilgjengelig på Nb.no her.
