På Setesdalsbanen står det en vognkasse fra 1884. En gang i tiden kjørte den som kombinert sitte- og sovevogn på Rørosbanen. Etter mange år i trafikk, ble den befridd fra hjul og boggier og plassert ute i terrenget som hytte ved Garli. Tilværelsen som hytte hadde den i flere tiår, før den tidlig på 1980-tallet ble flyttet til Setesdalsbanen.
Til tross for at vognen i mange tiår ble brukt som hytte, er mye av interiøret fra tiden da den var 2.klasse sitte- og sovevogn på Rørosbanen bevart. Flere av kupeene med kombinert sitte- og soveplasser er intakt, samt en rekke tredetaljer, gulvbelegg og andre elementer. Å komme inn i vognen gir absolutt en følelse av fordums prakt og hvordan det kan ha vært å reise med en slik vogn.
Interiørbilde fra Rørosbanens boggivogn (sovevogn) litra Bo nr. 212-214 som ny. Bildet brukes med tillatelse fra Norsk Jernbanemuseum. Fotograf ukjent. Inventarnummer JMF013403. Kilde Digitalt museum.
De gamle gardinpossementene er fremdeles i vognen. Foto Thorunn Lunde
Vognen ble i sin tid bygget ved Skabo vognfabrikk, som en av tre jernbanevogner av «amerikansk type». Fabrikken bygget disse etter at sønn av fabrikkeier Skabo hadde hatt et studieopphold i USA ved den amerikanske fabrikken The Pullman Car Company[1]. Dette var et firma som var særlig kjent for luksuriøst innredede salongvogner, gjerne kaldt pullmanvogner[2]. Denne historien er nok grunnen til at de kalles «amerikansk type».
Tegning av Bo 214 skannet fra boken om Rørosbanen (2002).
Sovevogna på Setesdalsbanen samt de to andre, ble i løpet av årene de var i trafikk, bygget noe om. En gang etter 1898 fikk alle tre innelukket endeplattform, og vinduene skal ha blitt opprustet med tette rullegardiner og ullportierer foran soveplassene[3].
Rørosbanens boggivogn (sovevogn) litra Bo nr. 214 som ny. Bildet tilhører Norsk Jernbanemuseum. inventarnummer JMF011180. Fotograf ukjent. Kilde: Digitalt museum.
Sovevognen slik den fremstår i dag, har i de to fremste kupeen seter trukket med kunstlær, eller pegmoid som det også kalles. Om dette er fra da vognen var ny i 1884 vet vi ennå ikke. Rundt 1902 hadde NSB som resten av samfunnet et fokus på hygiene og smittevern, og flere av statsbanens 2. klassevogner fikk denne typen setetrekk [4]. Den bakerste kupeen i 214 har røde plysjseter, eller «moquette» som mange 2.klassevogner fra denne tiden[5]. Dette antar vi er fra da vognen var ny.
Den midtre delen av vognen ble ombygd til kjøkken da vognen ble tatt i bruk som hytte. Innholdet i skapene er nok fra denne tiden. Foto Thorunn Lunde.
Men tilbake til vognen slik den står i dag på Setesdalsbanen. Da vognhallen ved Setesdalsbanen sto ferdig i 1995, kunne sovevogna fra Rørosbanen lagres innendørs. Dette har nok vært med på å sikre den tilstanden den har i dag.
Selv om en vogn er lagret under tak og publikum har begrenset tilgang i den, er det ikke uten utfordringer konserveringsmessig å ha slike vogner stående.
Forsiktig kosting av gulv før støvsuging fjernet sand og grus som dekket gulvet. Konservator Simon Mawdsley i sving med kosten. Foto Thorunn Lunde
Da ansatte ved museets samlingsforvaltningsgruppe tok turen opp for å sette i gang med de første preventive tiltakene, var det mye sand og grus som lå på gulvene. God gammeldags rundvask med vann og såpe ville gjøre vondt verre for vognen. Arbeidet besto derfor av forsiktig kosting og støvsuging av gulvene. Under tykke lag med sand og grus, dukket plutselig konturene av et mønstret gulvbelegg opp. Ved å se på gamle foto fra samlingen til Norsk jernbanemuseum, kunne vi anta at gulvbelegget faktisk er det opprinnelige fra da vognen var ny. Fargene er naturlig nok svært falmede, men man skal ikke se bort ifra at ved nærmere undersøkelser, kan man avdekke felt hvor de opprinnelige fargene er synlige.
Annet arbeide i form av preventiv konservering som nå er påbegynt, er støvfjerning. Støv binder som kjent fuktighet, og fuktighet gir grobunn for både mugg, sopp og insekter som for eksempel møll. Både støvete tekstile setetrekk og setestopping kan derfor være «gefundenes fressen» for uønsket insektliv.
Seter trukket med pegamoid / kunstlær. Disse kan også gjøres om til soveplasser. Bildet viser før forsiktig tørking med tørr microfiberklut (setet til venstre) og etter (setet til høyre). Foto Thorunn Lunde
Setene som er trukket med kunstlær / pegamoid ble forsiktig støvtørket med en glatt, tørr microfiberklut. Setetrekkene med plysj ble kostet med spesialkost og støvet sugd opp med støvsuget. For å få en oversikt over klimaet i vognen og i vognhallen, er det plassert ut datalogger. Disse skal måle luftfuktighet og temperatur over en periode på 12 måneder. Møllfelle er plassert ut i kupeen med plysjseter. Innsamlet data fra denne, vil gi en indikasjon på hvor sterkt møllangrepet er. Alle disse dataene kan være viktig grunnlagsmateriale når man bestemmer hva som gjøres med interiøret i vognen videre.
Datalogger som skal registrere temperatur og luftfuktighet i en periode på 12 måneder er plassert inne i Bo 214. Foto Thorunn Lunde
Møllefelle plassert i Bo 214. Kan gi en indikasjon på hvor stort møllangrepet er og gi grunnlag for videre tiltak. Foto Thorunn Lunde
Kilder:
Fra gamp til damp. Setesdalsbanen de første hundre år. 1996. Stiftelsen Setesdalsbanen
Rørosbaneboka. Om stambanen øst for Dovrefjell. 2002. Thor Bjerke / Roar Stenersen
Nettutgaven av Store norske leksikon
[1] Rørosbaneboka, s 349
[2] Store norske leksikon https://snl.no/George_Mortimer_Pullman 12.09.2017
[3] Rørosbaneboka, s 351
[4] Op.cit 351
[5] Op.cit s 352
[6] Op.cit 354.
