Nylig har hodeplagg i Kristiansand museums samlinger blitt fotografert og registrert i vår samlingsdatabase Primus. Vi kom over flere typer hodeplagg, deriblant flere kyser av ulik utforming. Dette fikk oss til å se nærmere på bruken av kyser opp gjennom historien.
Kyser er et tettsittende hodeplagg som dekker nakken og ørene og knyttes under haken. Nå for tiden brukes kyser på spedbarn, særlig i forbindelse med dåp, samt som del av bunader eller folkedrakter.
Forhistorie
Allerede i senmiddelalderen og renessansen brukte kvinnene kyser. I løpet av denne perioden ble hodeplaggene mindre og håret ble mer synlig, slik vi også ser at utviklingen er på 1800-tallet. Kyser ble ikke brukt videre i barokken (16-1700-tallet), da det snarere ble brukt hatter med bred brem, eller mindre hodeplagg festet til store parykker.
Empire og biedermeier
Det var særlig rundt midten av 1800-tallet at kysen ble mye brukt, under stilperiodene empire (1810-1840) og biedermeier (1830-1850). På denne tiden var det nemlig sosialt nødvendig for kvinnene å dekke til hodet utendørs, og kysen ble ansett som det eneste akseptable hodeplagget. Kysen kunne bare erstattes i helt uformelle sammenhenger, som ute i hagen, på landet eller ved stranden, av åpne og lette hatter.
Denne kysen fra samlingen på fotografiet over, er av typen som kalles «kyss-meg-om-du-kan-kyse» antagelig fra 1840-årene. Denne typen kyse stikker langt frem rundt hele kvinnens ansikt, dermed var det vanskelig å komme til for den som ønsket seg et kyss. Også kvinnens synsvinkel ble begrenset av den fremtredende hattekanten.
Også innendørs ble kyser benyttet, men da kyser av en spesiell type. Innendørskysene var ofte transparente og ikke tette, slik vi ser på fotoet over. Denne type kyse ble også benyttet under kysene til utendørsbruk og dannet da en rysjekant rundt kvinnens ansikt under den store utendørskysen. I løpet av 1840-årene ble imidlertid kysene mindre og så stramme at den lette hodekappen ikke lenger kunne brukes under utendørskysen, og kysen ble da i stedet prydet med tyllrysjer, blonder eller kunstige blomster, enten over pannen eller ved kinnene.
Rundt 1860 endret kysene fasong og kom til å ligne en skje. Se eksemplet over. Kysen utfoldet seg også over hodet, men dekket bare bakhodet. Denne typen kyse er det flest av i Vest-Agder-museets samling.
Kilder:
«Kyse» i Store norske leksikon. (2009, 14. februar). Hentet 11. mai 2017 fra https://snl.no/kyse.
Lehnert, Gertrud. Moter. Oversatt av Valebrokk, Eva. Oslo, Cappelen, 1999. Tilgjengelig på Nasjonalbibliotekets digitale bokhylle, besøkt 11.05.2017. Link: http://www.nb.no/nbsok/nb/10b26a3535ef8e98a71c13d0352fccf2.nbdigital?lang=no#95
Sinding, Karin. Hatter. Trondheim, Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, 1987.
