«Skolen skal være gratis i Norge, men det er den jo IKKE»

Alenemor, 28 år: «Jeg så denne linken på Facebook og vet ikke om jeg får lov å sette meg selv under fattig. Jeg er 28 år og er alenemamma til en gutt på 7 år. Jeg finner ting veldig vanskelig, og det har jeg gjort en god stund.»

Slik begynte et brev museet mottok etter å ha ha stilt et åpent spørsmål: «Har DU følt fattigdom på kroppen? Videre skrev den 28 år gamle kvinnen:

«Mistet jobben min for 2 år siden og lever med en kronisk sykdom som gjør det vanskelig å jobbe full jobb. Bare skolen alene til min sønn koster mye. Ikke selve skolen, men fadderbarn, innsamlinger, vennegrupper og lignende. Jeg kjenner veldig på det å ikke ha råd til ski til skidager, bake kaker til foreldremøter og ikke minst alle bursdager. Jeg har nok med å prøve og ordne ordentlig middag og tøy. Jeg kjenner veldig på at de «rike» blir rikere og de «fattige» blir fattigere. Systemet i Norge med nav for eksempel funker på en ufattelig dårlig måte og det må så veldig mye til for å få råd og veiledning. Vet ikke helt om det jeg har sagt kan hjelpe på noen måte. Men det er ikke lett å være mindre «heldig» i Norge!»

I intervjuet fortalte hun:

Jeg tok kontakt fordi det sto fattig i annonsa. Jeg liker ordet fattig, det er provoserende, det setter det på spissen. Det er noe jeg tenker mye på og snakker mye om. Det var en liten lettelse å skrive eposten til museet, for akkurat den dagen tenkte jeg på så mange ting.

Skolen får jeg litt opp i halsen på grunn av pengepresset. Det er et sted det ikke burde være pengepress i det hele tatt.

Skolen skal være gratis i Norge, men det er den jo IKKE. Allerede i første klasse begynner de med dugnader, kake til foreldremøter og blomster til læreren. Det er så mye rundt. Det er vanskelig med alle kontantene som skal inn, det blir veldig mye til slutt. Elevene får med liste fra skolen med 20 rubrikker der de skal fylle inn dugnadsjobber de har gjort. Noen har fylt inn alle, andre har bare noen få, for de har ikke så mange å jobbe hos. Jeg er overrasket over presset i skolen, for eksempel matpakker, her om dagen skulle de ha med frukt til hele klassen. Skolen får jeg litt opp i halsen på grunn av pengepresset. Det er et sted det ikke burde være pengepress i det hele tatt, men det krever litt mot å si ifra. Jeg har ikke råd til å gå på foreldremøte. Da må jeg ha barnevakt. Men det har jeg sagt ifra om på en foreldresamtale.

Det er mange ting som koster penger. Bursdager for eksempel. Jeg har alltid hjemmebursdag, det hadde jeg hatt om jeg hadde hatt penger også. Jeg har en bitteliten leilighet, men jeg kjører tema i hele leiligheten. Når foreldrene kommer for å hente, så tenker jeg please, ikke kom inn, jeg har jo vært i deres flotte hus og drukket kaffe.

Sønnen min begynte på fotball. Det kostet vanvittig mye, så jeg var så glad da han sa han ville slutte.

Sønnen min begynte på fotball. Det kostet vanvittig mye, så jeg var så glad da han sa han ville slutte. Jeg skal jo ikke bli glad for at han velger å slutte, men samtidig var det så dyrt. Jeg fikk nettopp vite at barn med foreldre i min situasjon kan få betalt én fritidsaktivitet i uka. Det finnes tiltak, men det er tilfeldig om man finner ut av dem.

Jeg begynte å jobbe ved siden av skolen da jeg var 15. Jeg har alltid likt å jobbe, men jeg mistet jobben for to år siden, fordi de la ned. Etter at jeg mistet jobben, har jeg ikke fått noe hjelp til å komme i gang igjen. Jeg har søkt masse jobber, men legen min vil ikke at jeg skal jobbe på grunn av sykdommen min. Jeg trivdes veldig godt i jobben min og kunne jobbet der lenge om de ikke hadde lagt ned. Jeg har jobbet tre år som ekstrahjelp på lekebutikk.

Jeg har valgt stedet jeg bor på med omhu. Jeg bor i et familiært område. Folk der har ikke så veldig mye, og de er veldig hjelpsomme. Der kan folk komme med en gammel bil, og så gjør det ikke noe. Andre steder jeg har bodd, har det vært mye mer press på å ha de siste merkeklærne. Jeg skal aldri bo noe annet sted. Jeg er livredd for at sønnen min skal vokse opp i det samfunnet med de kontrastene jeg ser rundt meg nå. Jeg føler det blir mer og mer forskjell på de som har mye og de som har lite.

Vi var så heldige å få årskort i Dyreparken. Der er vi mye, vi smører matpakke og kan være der lenge. Det er så mye som ikke koster penger der. Det er en slik plass det er kult å ta fram matpakken. I familien min gikk vi mye tur. Hvis familien min hadde reist mye, hadde jeg hatt det verre i dag. Jeg har fått andre interesser. Man må ikke la seg presse, men det er ikke så lett alltid. Jeg ser at presset på sønnen min allerede starter. Sønnen min fikk en helt enkel mobil til jul, han var så fornøyd, men når han viser den fram til andre elever i andre klasse, har de iPhone 6.

Jeg er nøye med å snakke med sønnen min. Jeg vil at sønnen min skal lære mest mulig om økonomi. Han må lære å spare til ting, og å jobbe litt for å tjene litt penger.

Jeg kjenner folk som har mer penger enn de kan bruke, men de skryter ikke av det. Foreldrene lærer barna sine å være takknemlige og å dele. Jeg fikk seks sekker med klær fra dem, det var som bursdag og julaften fire år på rad. Jeg har ikke behøvd å kjøpe klær på et år til sønnen min. Det jeg ikke kan bruke gir jeg videre til andre. Jeg syns det er helt fantastisk å få brukt og å kunne dele med andre.

Jeg hadde en periode jeg hadde veldig lite penger. Jeg hadde en pakke knekkebrød som jeg fordelte ut morgen og kveld til meg selv, og så laget jeg middag til sønnen min. Jeg fortalte ham at jeg var på en mammadiett. Jeg fikk nettopp hjelp, jeg hadde dagpenger, men så mista jeg de. Da gikk jeg til Nav for å spørre om det var noe jeg kunne søke på. Ja, jeg kunne søke på nødhjelp, men det kunne ta fire uker. Det var da jeg levde på knekkebrød for å få maten til å drøye lengst mulig, etter en måned hadde jeg ikke mer, da var jeg så svimmel og dårlig. Venninna mi dro meg med på NAV, saksbehandleren sa det ikke var noe de kunne gjøre. Jeg gikk tilbake to dager seinere og kom jeg til samme saksbehandleren. Det var fortsatt ikke noe han kunne gjøre. Da begynte jeg å grine i resepsjonen, og spurte om å komme til noen andre. Til slutt fikk jeg en rekvisisjon på 400 kroner til mat. Det var så skjønt! Jeg fikk til slutt sosialpenger, etter veldig lang ventetid.

Nå har jeg fått en sosionom som jeg går til. Hun hjelper meg med å skrive søknader, den ene kvelden kom hun hjem til meg. Jeg har gått til henne i to måneder. Det har vært et vendepunkt, nå ser jeg lys i tunellen. Hun har hjulpet meg med gammel gjeld, jeg kunne rive i stykker gamle regninger. Det skulle være obligatorisk med slik oppfølging. Selv om jeg står i samme situasjon, så ser jeg mye lysere på situasjonen. Og så er det så godt at venninna mi, som hjalp meg før, nå kan være bare venninne.

Jeg tror alt kan gå bra hvis man bare setter lys på det. Da vil man ikke føle sånn på det. Jeg blir glad når jeg hører at noen sliter med det samme som meg, det er jo ikke bra at de også sliter, men det er godt at vi er flere. Det er jo unger der også, det er godt for unger å ikke være de eneste som ikke har råd til det alle andre har. Det er vanskelig å snakke om fattigdom, men det er viktig. Det er viktig å pirke litt borti folk. Hvis noen forteller, så blir det kanskje mer åpent. Jeg håper åpenhet kan hjelpe andre.

 

Vil du lese flere intervjuer? Se www.vestagdermuseet.no/fattigdom