Kvinne, 47 år: Hun var i ferd med å ta en høyere utdannelse da hun ble fysisk syk. Sykdommen gjorde at hun etter hvert også fikk psykiske lidelser. Dette forandret hele livet hennes på mye mer enn én måte. «Det å ha sitt eget hjem, følelsen av å ha noe eget, må ikke undervurderes», sier hun.
Alt sammen startet vel da jeg ble syk. Jeg var midt i hovedfagsstudiene i Oslo og på vei mot å fullføre utdannelsen min da jeg merket at kroppen min ikke fungerte helt som den skulle.
Som følge av denne sykdommen fikk jeg etter hvert også psykiske lidelser. Jeg holdt på denne tiden på med hovedfagsoppgaven min, mens jeg jobbet ved siden av. Men jeg jobbet i motbakke. Jeg hadde flere innleveringer, men fikk dem ikke godkjent. Det var forskjellige krav til hva hovedfagsoppgaven skulle handle om, mens jeg hadde en litt annen vinkling og tema enn det de forventet. Jeg hadde ikke lyst til være bundet av rammene de satte for denne hovedfagsoppgaven. Jeg er kanskje en person som går mine egne veier på den måten?
Det var vondt for meg stadig å måtte gjøre nye forsøk på å få den godkjent, og alt føltes veldig tungt og vanskelig. Sykdommen min gjorde at jeg var nervøs for ting, hadde hjertebank og veldig ofte ikke klarte å sove. Jeg vandret rundt i en slags boble, kroppen var voldsomt urolig, og jeg klarte ikke å konsentrere meg om noe. Jeg skjønte etter hvert at jeg ble nødt til å avbryte studiene en periode og reise hjem til barndomshjemmet mitt. Jeg flyttet derfor til hjembyen min, hvor jeg bodde hjemme hos min mor. Jeg hadde det bra der, jeg følte meg trygg og kjente at det etter hvert gikk bedre med meg.
Etter ca. et halvt år reiste jeg igjen inn til Oslo for å fortsette studiene. Men det var vanskelig, og jeg fant etter hvert ut at jeg ville bytte fag. Dermed begynte jeg fra starten igjen. Hybelen jeg da flyttet inn i, var veldig kummerlig. «Kjøkkenet» mitt besto av kokeplater inne i et slags kleskott, og badet delte jeg med en annen. Jeg kjente at denne måten å bo på ikke var bra for meg. Jeg ble mer og mer plaget av sykdommen min og det gikk dårligere og dårligere, ettersom jeg vantrivdes veldig i den leiligheten.
Jeg kjente at jeg trengte å ha et trygt sted, et sted som var bare mitt. Så jeg kjøpte min egen leilighet. Det ble redningen for meg. Nå da jeg fikk mitt eget hjem, hadde jeg på en måte noe som var meg.
Jeg var i den heldige situasjonen at jeg hadde arvet noen penger og skjønte etter hvert at den beste måten jeg kunne bruke disse pengene på var å investere i egen bolig. Folk rundt meg mente at jeg ikke burde, men jeg så det som eneste utvei. Jeg kjente at jeg trengte å ha et trygt sted, et sted som var bare mitt. Så jeg kjøpte min egen leilighet. Det ble redningen for meg. Nå da jeg fikk mitt eget hjem, hadde jeg på en måte noe som var meg, og jeg trivdes så mye bedre og følte at ting gikk lettere.
På dette tidspunktet hadde jeg fått en diagnose på den fysiske sykdommen min, og jeg gjorde mye for å finne ut av hvilke støtteordninger som fantes og hvor jeg kunne få hjelp til å prate med profesjonelle folk, men dette opplevde jeg som veldig vanskelig i en stor by som Oslo. Jeg følte meg oversett. Det var ingen jeg kunne prate med, ingen fast person som kunne gi meg svar på ting. Jeg jobbet også ved siden av studiene, men jeg mestret ikke dette godt. Jeg fikk ikke noen å prate med, det var ingen som var der for meg. Jeg gikk i lang tid før jeg fikk ordentlig hjelp.
Men så kom nedturen igjen: Fordi jeg hadde egen bolig og dette ble regnet som formue, hadde jeg ikke rett på stipend. Situasjonen ble prekær da badet måtte renoveres. Og det måtte gjøres. Og det ble mye dyrere enn anbudet jeg hadde fått. Hele økonomien min slo sprekker, store sprekker. Jeg hadde nesten ingen penger å leve for. Fordi jeg var syk og gikk på attføring, fikk jeg heller ikke utbetalt bostøtte, ettersom jeg på attføringa fikk utbetalt akkurat litt for mye i måneden til å motta denne. Det ble så ille at jeg til slutt dessverre ble nødt til å selge boligen min.
Det ble en vanskelig tid og noen veldig vanskelige år for meg.
For å ha oversikt over økonomien, delte jeg opp det jeg hadde i måneden på antall dager og fant da ut at jeg hadde cirka 80 kroner per dag å leve for.
Mitt budskap til folk og til politikere er at vi må se viktigheten i at folk kan eie sitt eget hjem. Jeg forstår selvfølgelig at ikke alle er i den situasjonen at de kan kjøpe sitt eget, men jeg skulle så gjerne ønske at det ble bygget flere sosialboliger som var lettere å få tak i. Ikke 70-tallets store byggefelt av sosialboliger, men små, billige hus rundt omkring, som var tiltenkt de som ikke har så mye.
Det å ha noe som er sitt eget har så mye å si for selvfølelsen. Det tror jeg kunne reddet mange fra følelsen av å være mislykket, følelsen av ikke å være en del av samfunnet. Her bor jeg, sånn har jeg det, dette er meg!
Vil du lese flere intervjuer? Se www.vestagdermuseet.no/fattigdom
