Mann, 50 år, er universitetsutdannet, har vært gründer og jobbet med å hjelpe andre mennesker. Han sier selv at optimismen hans kanskje kan ha bidratt til at han i dag verken eier egen bolig eller har den økonomien han kunne hatt. Motivasjonen for å stå fram med sin historie er å vise at når alt raser, er det likevel mulig å bli stående.
Jeg spilte litt høyt, strammet buen litt hardt, og mens jeg gjorde det, så hadde jeg en spenning, en mestring, vi leverte bra på produktet. En blir litt ruset på det, tror jeg, i den spenningen er det nesten som når du klatrer; du ser ikke helt at du overvurderer deg selv, og så vipper og raser det.
Jeg har vært del av den fattigdommen som er i Norge i dag, den som finnes bak skyggelandet. Jeg har gått fra å være en etablerer og nyskaper til å bli en som isolerte seg sosialt – fordi inntektene ble for små i forhold til gjelda og de investeringene jeg hadde gjort som ledd i å skape liv i en drøm jeg hadde.
Tidlig på 90-tallet overtok jeg og min daværende kone barndomsgården min. Vi ville bruke gården til rehabilitering og turisme. Ut over på 1990-tallet satset vi mer og mer, og utvidet tilbudet. I ettertid har jeg tenkt at kanskje det var det som var feilskjæret vårt. Vi satset for mye mot et marked som vi så for optimistisk på, og vi undervurderte hvor arbeidskrevende det ville bli. Å stå i trøkket i mange år sleit på arbeidskapasiteten og på ekteskapet. Vi ble skilt, og etter en kort stund avviklet jeg alt som hadde med turisme å gjøre. Å bruke gården til rehabilitering ga inntekter, men usikre inntekter og liten forutsigbarhet. Med mye lån og regninger som haglet inn, skattekrav og den mentale belastingen det var å oppleve at det jeg hadde bygd opp og lagt så mye krefter i, raste, ja, da ble jeg overveldet av situasjonen. For at gården ikke skulle gå på tvangssalg, overtok min gamle far gården, til en pris under markedsverdi. Jeg satt fortsatt igjen med gammel gjeld. Bilen måtte jeg gi fra meg til inkasso. Det var likevel i slike situasjoner jeg opplevde at konsekvensene av å ikke ha penger er ulike på det indre og ytre plan. Da jeg leverte fra meg bilen, hadde jeg en rar opplevelse av at det ikke var så farlig å gi fra seg den bilen. Den bilen var jo ikke meg. Jeg hadde jo meg selv intakt. Mentalt var det veldig frigjørende at en kan miste og samtidig kjenne at en har seg selv intakt og et liv som er verdt å leve.
Selv om jeg klarte å tenke slike tanker, preget den nye situasjonen måten jeg forholdt meg til omgivelsene på. Jeg trakk meg veldig tilbake og isolerte meg, men ungene hadde jeg fremdeles god kontakt med.
På det indre plan var det kaos. Jeg så ingen mulige måter situasjonen kunne løses på. Det kom en resignasjon, en slags apati. Dette førte til enda mindre kontroll. Jeg orket ikke å åpne alle regningene som kom, alle purringene, alle inkassokravene. Man orker til slutt ikke å stirre ned i den bunka, for man vet ikke hva man skal gjøre med den. Det blir som å ligge på sykehus, sterkt medtatt, men oppe og går på begge beina. Men man klarer ikke å fungere på helt basic nivå, man klarer ikke å være i dialog med det samfunnet man egentlig trenger.
For å kompensere for manglende julegaver, ga jeg ungene en julefortelling og diktet dem inn i den. Mange av de tingene vi gir hverandre, blir bare kastet etter hvert, men denne fortellingen lever ennå.
Overfor ungene mine har jeg spilt skuespill. Jeg har ikke ønsket at de skulle merke hvordan jeg hadde det på det indre plan. Dermed har jeg også måttet fokusere på det jeg har. Jeg bor fortsatt i et hus ungene kjenner godt, jeg har mat i kjøleskapet, en seng å sove i. Jeg har riktignok ikke tatt dem med på turer. I to år var kontoen helt skrapet før jul og jeg hadde ingen penger å kjøpe julegaver for. Men da gikk jeg faktisk på Sørlandssenteret. Jeg husker ikke hvorfor jeg havnet der, men jeg husker at jeg så på dem som handlet så mye og at jeg ikke hadde råd til å handle noe. Men da fikk jeg den samme følelsen som den gangen jeg måtte gi fra meg bilen. På en måte frikoblet jeg meg fra alle disse kravene som samfunnet har til oss, og kjente takknemmelighet for at jeg levde og at jeg hadde et liv. Det var egentlig en ganske sterk erfaring å gjøre seg. Når alt raser, erfarer du at du står likevel.
For å kompensere for manglende julegaver, ga jeg ungene en julefortelling og diktet dem inn i den. Mange av de tingene vi gir hverandre, blir bare kastet etter hvert, men denne fortellingen lever ennå. Ungene hadde andre i familien som ga dem ting. Sammen med ungene hadde vi heller fokus på at nå hadde pappa mer fri, nå kunne vi gjøre hyggelige ting sammen. Jeg forsøkte å ikke formidle så mye sårhet og skuffelse til dem. Det tror jeg demper tragedien litt for barna. Jeg har jo jobbet en del med hvordan mennesker skaper og forteller historiene sine. Jeg kan velge å fortelle en tragisk, mørk historie, eller jeg kan velge å fortelle en historie som handler om å klare seg. Det er kanskje det som er motivasjonen min til å fortelle min historie til museet. At når alt raser, er det mulig å bli stående likevel. Noen vil kanskje si at det er en fortrenging av virkeligheten, jeg mener at det er viktig å ha perspektivet og vri på det, slik at man ikke forsvinner helt ned i mørket: Jeg og barna hadde mat på bordet, selv om bilen ikke lenger sto på tunet.
Jeg hadde midt i det vanskelige også en familie og andre nettverk rundt meg, dermed bærer båten bedre enn den ellers ville ha gjort. Jeg kjenner mennesker som ikke har slike ressurser rundt seg, og jeg tenker at de har det mye vanskeligere enn jeg hadde det – men på mitt nivå hadde jeg det vanskelig nok.
Jeg vil gjerne få fram at selv om det kan se mørkt ut, så er det en vei opp. Jeg har erfart at når mennesker kommer i en vanskelig livssituasjon, er det lett å isolere seg fra resten av samfunnet. Adferden styres av livspress. Det er da man trenger folk rundt seg som tar kontakt og hjelper til med å få en ut av det mørke rommet.
Vil du lese flere intervjuer? Se www.vestagdermuseet.no/fattigdom
