Kvinne, 49 år: «Det er vanskelig å være helt alene, også økonomisk. Helt alene. Også inni seg».
Jeg har hatt økonomiske problemer store deler av livet. Jeg kommer fra en arbeiderfamilie. Vi hadde nok mat, og det var god mat, men det var et strengt hjem. Det var tøft. Ikke mishandling, kanskje, men det vanket ris og skjenn, hvis man ikke oppførte seg som man skulle. Da jeg kom i tenårene og ville sminke meg, ha litt fine klær og være som alle andre ungdommer, begynte problemene. Det fikk jeg ikke lov til. Da jeg begynte på videregående, fikk jeg beskjed om at jeg måtte klare meg selv. Men jeg skulle få mat.
Jeg sluttet på videregående og tok folkehøgskole. Etter en vanskelig tid hjemme, flyttet jeg på hybel for meg selv, og de økonomiske og psykiske problemene bare tiltok. Det gikk mye i kneipp og fiskekaker som var gått ut på dato. Kanskje bare en chipspose av og til. Jeg hadde ikke TV eller telefon, bare det som var på hybelen jeg flyttet inn i. Jeg kom innom psykiatrien.
Jeg ble veldig tykk en stund, og på den tida var det ikke billigbutikker for stor mote. Jeg hadde to gensere, to bukser, ei jakke og et par sko som jeg gikk med helt til de var utslitt. Fritidsaktiviteter var jeg ikke med på. Etter hvert etablerte vennene mine seg, og jeg ble veldig mye alene.
Jeg hadde noen småjobber, men det var vanskelig, for jeg var så usikker på meg selv. Det var likevel fint å ha en jobb å fylle tida med noe. Når du ikke har penger til å være med på noe, blir det veldig mye fritid. Det å være utenfor arbeidslivet er tabu, det er skamfullt. Jeg skammer meg over det. Jeg er lært opp til det.
På sosialkontoret sa de: «Du trenger ikke vaskemaskin, fordi du er alene»
På hybelen hadde jeg ikke tilgang til dusj eller vaskemaskin, så jeg måtte vaske tøyet for hånd og håpe at et eller annet menneske kunne låne meg en vaskemaskin av og til. Så fikk jeg hjelp på sykehuset til å søke om lån til bolig. Jeg fikk meg egen leilighet etter hvert. Jeg mottok nå attføringspenger og uføretrygd, som med en gang virket som mye penger for meg som ikke hadde hatt det før. På sosialkontoret sa de: «Du trenger ikke vaskemaskin, fordi du er alene», men jeg prioriterte å kjøpe det, fordi jeg hadde vært uten i så mange år. Jeg gikk på Shalam, kjøpte sofa og bord, en liten komfyr og et lite kjøleskap og sydde gardiner av noe restestoff. I noen år hadde jeg det ganske fint.
Så var det tilbake på trygd. Jeg var ung og ufør og hadde ingen spesielle stønader. Det var litt mer enn minstetrygd, men jeg måtte betale medisiner og lege selv. De gir med den ene hånda og tar med den andre. Jeg måtte snu på krona hele tida. Kom jeg i en bank og ville være kunde, ble jeg møtt med at jeg hadde for lav inntekt til at jeg kunne være kunde der.
Alle trodde at livet mitt var veldig godt. De misunte meg at jeg gikk i fint tøy, men jeg prioriterte det, for jeg hadde vært foruten så lenge. Utad virket det vellykket og fint, men alltid når jeg skulle kjøpe mat var det First Price, halv pris og datovarer. Jeg prioriterte veldig billig mat. En episode husker jeg svært godt. Noen sa til meg: «Du spiser søppelmat. Du kan ikke spise sånn! Å, du bruker pengene dine på tøy, du, ja!» Jeg opplevde det som dømmende. Jeg kunne ikke gå til tannlegen. Jeg hadde nesten ikke råd til å bruke sminke eller kremer og jeg hadde ikke råd til å gå til frisøren. Jeg hadde knapt nok vært på ferie i mitt liv. Jeg klarte alltid å betale regningene, men når de var betalt, var det ikke mye igjen. Mye gikk til medisiner. Jeg ble heller aldri invitert med på noe, fordi jeg ikke hadde penger og kunne ikke betale for meg. Og datautstyr hadde jeg heller ikke penger til å kjøpe. Når man ikke har internett, faller man utenfor en sosial arena, for eksempel fordi man ikke er på Facebook.
Hvordan skal jeg kunne se pen ut – utenpå, på billigst mulig måte, med billigst mulig sminke?
Omtrent 90 prosent av tida jeg var våken, tenkte jeg på penger. Hva skal jeg finne på i dag? Hvordan skal jeg få dagen til å gå? Hva skal jeg spise? Hva for noe billig kan jeg finne på butikken? Hvordan skal jeg klare å betale den og den regningen? Hvordan skal jeg kunne se pen ut – utenpå, på billigst mulig måte, med billigst mulig sminke?
Jeg hadde noen venner, men de var ikke så alene, og de hadde barn. Det var en del snakk om penger blant vennene mine. En del av dem hadde rusproblemer. Jeg gikk i et miljø der veldig mange hadde rusproblemer. Det hadde ikke jeg, så jeg var litt utenfor der også. Og det ble vanskelig å snakke om problemene mine, for da ville de bare si at de hadde det verre, og at jeg hadde det så greit. Jeg var jo alene og kunne bare tenke på meg selv.
Det er vanskelig å være helt alene, også økonomisk. Helt alene. Også inni seg.
Slik hadde jeg det i mange år, inntil jeg mottok noen penger som godt voksen. Jeg har betalt all gjeld og merker at jeg kan være litt mer den jeg egentlig er. Jeg kan gi gaver og be ekspeditøren beholde vekslepengene. Og jeg har kjøpt datautstyr. Livet har blitt mye mer sosialt etter at jeg fikk penger.
Vil du lese flere intervjuer? Se www.vestagdermuseet.no/fattigdom.
