I januar gikk vi ut via annonser og spurte etter deltakere til vårt dokumentasjons- og utstillingsprosjekt om fattigdom på Sørlandet. I februar og mars har vi gjennomført intervjuer, og nylig ble arbeidet så langt oppsummert.
Hvordan er det å ikke ha penger til ordentlig mat? Hvordan er det å ha mistet jobben, å møte veggen og ikke klare å betjene lån og gjeld? Hvordan føles det å ikke kunne gi barna sine det samme som andre har? Hvordan er det å være minstepensjonist, uten mulighet til å tilbringe slutten av livet på den måten man hadde håpet og jobbet for? Og hvordan kjemper man for at dette ikke skal være synlig utad? Dette er noen av spørsmålene vi har prøvd å få svar på i samarbeid med lokalbefolkningen på Sørlandet.
17 personer har henvendt seg til oss og har blitt intervjuet i løpet av de siste månedene. Intervjuene har til dels vart i flere timer, og tilsvarende omfattende er materialet vi har samlet inn. Vi har hørt sterke fortellinger og møtt ulike mennesker som har fortalt om opplevelser og hverdager, før eller nå. De personlige historiene har gjort sterkt inntrykk på oss, og vi jobber nå med å tilrettelegge dem for et større publikum, på deltakernes premisser.
Det kommer tydelig frem fattigdom er et tabubelagt tema, noe som gjør det vanskelig å forstå hvor utbredt det faktisk er. Er man berørt av fattigdom, prøver man så godt man kan å skjule det for andre, ofte til og med sine nærmeste. Det er en belastning for mange ikke å kunne delta på sosiale aktiviteter som andre anser som en selvfølge, eller å møte venner og bekjente som har råd til alt de ønsker seg og mangler en forståelse for at ikke alle er i den samme situasjonen. Spesielt krevende blir hverdagen når barn er involvert, og våre informanter forteller om kontinuerlige grep som tas for at barna ikke skal føle seg fattig. «Jeg legger meg ofte sulten, men mine barn aldri» har vi hørt av flere. Vurderingen om de siste pengene skal brukes for to brød eller en bursdagsgave for en klassekamerat kan gå begge veier, og er avhengig av hvor viktig den sosiale kontakten er for barnet der og da.
Ved siden av en anonymisert presentasjon av de personlige historiene vi har fått høre, vil utstillingen gi innsyn i fattigdom opp gjennom årene. Mer enn 50 hyllemeter arkivmateriale finnes om fattigvesenet i Kristiansand, og interessant nok har ingen jobbet med materialet før nå. Utstillingen og en medfølgende publikasjon vil fortelle mer om hvor mange som var berørt av fattigdom, og hvordan det var å være fattig på 1700 -, 1800 – og 1900-tallet flere steder i regionen.
Utstillingen åpner 1. november sentralt i Kristiansand og vil etterpå flyttes til flere byer. Opplegg rettet mot barn og unge er under arbeid og vil tilbys etter åpningen. Vi håper at utstillingen vil vekke en større forståelse for hva fattigdom betyr for de berørte og hvor utbredt den egentlig er – her på det solfylte Sørlandet der alle har det så greit.
Alle foto: Anita Nilsen.
