Drikkekar utformet som fugler ble brukt til øldrikking på 1600-tallet og hadde trolig en rituell betydning. Kristiansand Museum har flere slike drikkekar, og noen av dem kan sees på en nylig publisert digital utstilling.
Se utstillingen på DigitaltMuseum her.
Ølfugler
Fuglenes rygg er uthulet og danner karet man drakk av, mens hodet og stjerten ble brukt som håndtak. Vanligvis har fuglen ingen føtter, men kroppens bunnflate hvilte på bordet, eller fløt gjerne oppi ølbollen. Slike drikkekar laget av tre kalles en ølfugl. Ofte forestiller de en høne, gås eller and – i disse tilfellene kalles karet ølhøne, ølgås eller øland.
Ølfuglene kan ha mer eller mindre dekor, og være stilisert i ulik grad. De enkleste viser bare fuglens form. Andre har svidd mønster, strekornamentikk og geometrisk dekor, ofte i ulike farger. Karveskurd – en enkel teknikk med geometriske former skjært med karvesnitt, utskjæring med v-form, er også vanlig.
De eldste ølfulgene med innskrevet årstall går ikke lengre tilbake enn 1600-tallet. Noen eldre kar må man likevel anta at finnes fordi de viser middelaldertrekk som lite trolig kan falle inn under folkekunstens formspråk. Etter dette finnes ikke materialbevis, men gjenstandstypen kan stamme så langt tilbake som fra jernalderen.
Rituell betydning
Trolig har karene en rituell betydning. Flere forskere hevder nemlig at visse fugler ble ansett som et sendebud fra en guddom eller en ånd som har holdt til i trær eller offerlunder. Fuglene kan også ha blitt betraktet som en personifikasjon av guddommen og blitt dyrket som en guddom. Ølfuglene ble dermed oppfattet som bringere av rusdrikken, og rusdrikken selv ble antagelig tolket som noe en guddom brakte dem.
Kjenger
En lignende, men annen type drikkekar kjennetegnes av håndtak som er helt symmetriske. Håndtakene ligner som regel dyrehoder eller menneskehoder. Er karet i tillegg rundt, og ikke avlangt, kalles drikkekaret en kjenge. Er karet ovalt kalles gjenstanden ofte snarere en kane.
