Vest-Agder-museet jobber for tiden med et større dokumentasjons- og formidlingsprosjekt om fattigdom i et historisk og samtidig perspektiv. Prosjektet heter «Ikke bare greit? – om å være fattig på Sørlandet». I sine samlinger har museet mange gjenstander som kan knyttes til fattigdom. Her skal vi presentere en av dem.
Innsamling av penger i kirkekollekt til inntekt for fattige og veldedige formål, har en lang tradisjon bak seg. I Kristiansand museums samlinger finnes en kollektbøsse (VAF00233), også kalt en almissetavle eller fattigtavle, som var i bruk på 1700-tallet. Kollekten er laget i sortmalt tre med en utskåret og dekorert bakplate eller tavle. Bakplaten er dekorert med en malt scene fra Bibelen. Scenen er en fremstilling av Lasarus som ligger foran porten til den rike mann. Lasarus er omringet av hunder som slikker sårene hans. I et panel ovenfor vises Kristus på korset. Nederst i høyre hjørne er det skrevet «Luc. 16» som henviser til historien i Bibelen scenen illustrerer. Almissetavlen er ved en innskrift datert til 1722.
I Lukas-evangeliet, kap. 16, vers 19-31, fortelles det om den rike mann og den fattige Lasarus. Den rike mannen hadde flotte, luksuriøse klær og satt seg hver dag til bords ved et festmåltid. Lasarus satt derimot utenfor porten til den rike mann i håp om å få det som falt fra den rikes bord. Mens han ligger der kommer det hunder som slikker hans sår. Etter de begge var døde fikk Lasarus sin belønning i himmelen for alt det vonde han hadde lid mens han levde, mens den rike mannen ikke fikk en like heldig skjebne.
Lasarus fra Lukas-evangeliet[1] er forbundet med fattige eller syke mennesker, spesielt spedalske. Skikkelsen er opphavet til det italienske ordet «lazzarone» som betydde en «fattig, spedalsk person». «Lazzarone» ble senere til det norske ordet «lasaron». Ordet er lite brukt i dag, men betyr en som er syk eller fattig.
Flere lignende almissetavler er publisert på Digitaltmuseum. En av dem tilhører Norsk Folkemuseum (NF.1902-0184), men bærer påskriften «1741 Christiansands Fattiges Tavle» og har vært brukt i Bykle, Aust-Agder. Etter reformasjonen var skikken at det skulle være to almissetavler, én hvor inntektene skulle gå til kirken og én hvor inntektene skulle gå til de fattige. Fra 1600-tallet av hendte det også at det på kongens bud ble sendt rundt kollektbøsser hvor inntektene skulle gå til spesielle formål.
Mye av omsorgen for de fattige var i de første århundrene etter reformasjonen basert på frivillige gaver og veldedig arbeid. Men fra 1741 og utover ble det opprettet fattigkommisjoner i de større byene i landet. Kristiansand fikk fattigkommisjon i 1786. Etter hvert overtok det offentlige flere og flere oppgaver knyttet til fattigomsorg.
I dag har vi en velutviklet velferdsstat, men fortsatt er veldedige organisasjoner og gaver en viktig hjelp i arbeidet med å bekjempe fattigdom og hjelpe trengende personer. Kollekten har fortsatt en sentral plass i kirken i dag. Etter hvert som bruken av kontanter i samfunnet har gått ned, har flere kirker begynt å tilby muligheten til å gi til kollekt via app, sms eller bankterminal. Nesten 300 år skiller kollektbøssen fra 1722 og dagens smarttelefoner og bankkort. Virkemidlene har endret seg, men formålet er fortsatt mye av det samme.
[1] I Johannes-evangeliet (Joh 11, 1-44) omtales også en annen Lasarus som er en venn av Jesus og som Jesus vekket fra de døde.
Kilder:
http://www.fvn.no/lokalt/kristiansand/Samler-kollekt-med-bankkort-1775031.html (Hentet 25. februar 2016)
http://www.nrk.no/buskerud/app-for-a-gi-kollekt-i-kirken-1.12782110 (Hentet 25. februar 2016)
http://www.nrk.no/ho/betaler-kollekten-med-sms-1.10868082 (Hentet 25. februar 2016)
Caprona, Yann de, 2013, Norsk etymologisk ordbok. Kagge Forlag
Norsk historisk leksikon, 2. utgave, 3. opplag (2004)
